tirsdag, november 25, 2008

Du må ikke komme her og komme her!

Jeg skulle på postkontoret å sende en pakke som det hastet litt med.

At det er kø er noe man regner med og finner seg i. Man kan, mens man venter, betrakte de andre ventende, registrere atferd, at de kakler lystig i vei med folk de ikke har sett før, at de krangler med de i skrankene, osv., osv.

Omsider var det min tur. Jeg skulle ekspederes av en megafrodig moden kvinne med vakre øyne og vorter i ansiktet. Det første jeg fikk høre er at man kommer ikke på postkontoret med esker med ”propaganda” og strekkoder. Det siste kan jeg forstå, men det skulle kanskje enkelt la seg gjøre å tape over? Nei, så enkelt er det nok ikke. Her måtte jeg kjøpe to flak gråpapir og en taperull og pakke inn esken min! Jeg gjorde som jeg gikk beskjed om. Som utlending står man ikke der og argumenterer om man vil ha service, især om man ikke forstår alt som blir sagt. Jeg fikk låne saks og kulepenn hos kvinnen med vorter i ansiktet.

Jeg ble ferdig med innpakkingen og utfylling av følgebrev og etiketter. Hun reagerte på at det ikke var gatenavn i mottakeradressen og lurte på om mottakeren bor ute på landet, noe jeg bekreftet.

Jeg spurte hvor lang tid det ville ta å få pakken til Norge. Kvinnen mente at det sikkert ikke ville ta mer enn 10 dager. Heisann! Jeg spurte hva det kostet å sende pakken ”urgente” og fikk prisen. Jeg sa jeg foretrekker ”urgente”. Men det gikk dessverre ikke, for da hadde jeg allerede fylt ut feil fraktbrev. Som om fraktbrevet ikke kunne makuleres og jeg kunne skrive ut et nytt. *sukk* Da blir det på vanlig måte, da. ”Det er slett ikke sikkert at det tar 10 dager!” sa kvinnen oppmuntrende.

Jeg takket for lånet av saks og kulepenn og god service.