Det er av sine egne man skal ha det

For de som ikke har fått det med seg; - jeg har skodilla. Jeg ble helt i ekstase da jeg emigrerte til Spania og fikk se hvilket utvalg det finnes av sko! Jeg kjøper sjelden nye klær. Jeg misliker å være i prøverom, kle av meg alt, kle på meg det som skal prøves, kle det av igjen, kle på meg mine klær for å gå ut i butikken og finne andre klær som jeg skal prøve. Å prøve sko går rimelig fort!

Jeg har lenge sett et par sko i et butikkvindu hver morgen. Elegante pumps med åpen tå. Jeg falt pladask. Mulig det er noe nostalgi som kom frem i meg her. Skoene koster 85€, så det var da helt uaktuelt å kjøpe de.

I går var jeg med husbonden og assisterte ham fordi han ba om det. I og med at jeg ble «utkommandert» kl. 0730, så var jeg uten sminke og med håret stramt bakover i ballerinafrisyre. Jeg var også vinterlig og sportslig kledd, med piratbukse, langermet topp, fleecevest og joggesko. Altså ingen Marilyn Monroe.

Jeg hadde assistert husbonden nede i byen til kl. var 1100, og tok føttene fatt hjemover. Jeg passerte en ny skobutikk. Slikt går ikke upåaktet hen. Jeg tittet innom. Der hadde de helt enkle pumps med åpen tå!!! Å hildrande du! Jeg fant et par, prøvde de og fikk nesten hjertebank, betalte og gikk hjem.

Jeg hadde vært hjemme en stund da husbonden ankom heimen. Gleden over skoene var enda stor for meg. Han deler nok ikke min entusiasme for så mange par sko, om jeg skal være ærlig. Jeg fortalte om hvordan det var da jeg var i skobutikken. «Da jeg hadde fått de på og så meg i speilet fikk jeg nesten hjertebank fordi det var så fint!» Husbonden repliserte: «Å? Du så nede på skoene, da?!»

Det er vel takken for at man velvillig sier ja når man blir utkommandert til å assistere i flere timer mens det enda er mørkt?