I hine hårde dager

Hun hadde fått jobb som kontordame. Det het det den gangen. Dette var i 1975, da faxen enda ikke var oppfunnet og kopimaskiner gikk på vedfyring.

Nielsen på kontoret syntes det var stor stas med ny kontordame. Hun kunne avlaste en travel ingeniør. Han la seg derfor til vanen med å gi henne et ark om morgenen med firmanavn og personer som skulle kontaktes i løpet av dagen. Han sparte tid på dette. Han slapp å kaste bort tid på å ringe for å få høre at personen han ville snakke med var i møte, på reise, kurs, osv.

Kontordamen gjorde seg alltid flid. Hun tok den prioriterte listen. Ringte de aktuelle firmaer og sa: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Treffes Hansen?» (folk hadde sjelden fornavn på den tiden. Kontordamen var faktisk den eneste som hadde fornavn internt på kontoret, også!) Hun fikk enten vite at Hansen var utilgjengelig og når han var tilgjengelig igjen, eller hun ble satt over til Hansen og høflig som alltid dro leksen én gang til: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Et lite øyeblikk får De Nielsen hos oss.» Deretter ringte hun inn til Nielsen og kunngjorde hvem som var på tlf. før hun satte over samtalen.

Ofte var det folk (det var nesten alltid menn!) hun hadde snakket med før og «kjente». En dag sto Frøya kommune v/Langsida på listen. Hun stusset litt. Kan folk hete Langsida? Hun ringte inn til Nielsen for å få dette bekreftet. Noen ganger var slurvete håndskrift vanskelig å tyde. Nielsen bekreftet at Herr Langsida jobbet i Frøya kommune. Da var det vel bare å ringe, da?

Frøya kommune hadde en mann i sentralbordet. Hun sa: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Treffes Langsida?» og hadde en flau smak i munnen og en dårlig magefølelse. «Kæm ska du snakk me, sa du?» repliserte mannen i den andre enden. Hun var lavmælt da hun sa: «Jeg har fått oppgitt at han heter Langsida.» Mannen i sentralbordet lo høyt og spurte: «Men Langsida?!! Det e itj breisida du vil ha no, da?» Han lo enda mer. Hun sa ingen ting, satt helt stille, beveget øynene rundt i lokalet for om mulig å se hvor mange som lyttet, om Nilsen & Co. sto der og holdt på å bryte ut i latter. Frøya kommunes eminente sentralbordoperatør tok lett på dette og hjalp henne ut av situasjonen med å si «Du! Det e vel hainn Yttersian du ska snakk me, tænke æ.» Yttersian ble satt over inn til Nielsen uten å forhåndsannonseres.