Enda en fjelltur

Det var så godt for både kropp og sjel med fjelltur sist søndag, så jeg ville ta turen i dag, også. Ekstra hyggelig at husbonden ville bli med meg! Solen skinte fra skyfri himmel. Jeg tenkte det fikk holde med én sekk. Vi hadde nyinnkjøpt stålthermos - en ekte Thermos - med kaffe, brødskiver, masse vann, tørkerull og våtservietter. Vi gikk ned til byen for å ta bussen til Mijas pueblo.

Vi kom oss avgårde med bussen som gikk fra byen kl. 1055. Jeg husket krinkelkrokene og trappene Carlos hadde geleidet oss gjennom og oppover forrige søndag, og vi fant utgangspunktet for alle stiene, nedenfor det lille gamle kapellet oppe i fjellet. Det sto på infotavlen at det ble bygget av munker i 1710, så det er da et gammelt hus. Vi valgte den enkleste stien i dag, også. Man må kjenne sin begrensning.

Vi strevde oss oppover stiene, svette og forpustet, begge to. Den røde stien er 2,9 km lang og den går mest i oppoverbakke, litt i nedoverbakke og i svinger. Ville dyr vi så bregrenset seg til firfisler, sommerfugler, veps og fluer. Veps og fluer dukket opp da vi spiste nisten vår. Thermosen var en skuffelse. Kaffen var lunken.

Jeg fant ikke igjen rasteplassen fra forrige søndag, men jeg fant en som var like god. Sekken ble lettere å bære etter hvert. Vi hadde med for mye vann, men fikk målt hvilken mengde som er nødvendig.

Etter rast med brødskiver og lunken kaffe tok vi samme sti tilbake. Stien består av stein stort sett hele veien, så man blir ganske sårføtt etter ca. 6 km. Her ser jeg for meg en investering i bedre sko.

Slitne ble vi. Svette ble vi. Jeg ble litt solbrent fordi jeg ikke hadde tatt på solkrem