stein enn den røde stien. Her var det for det meste tørr jord. Mykere underlag og mindre renslig. Å du store mi tid som det gikk oppover! Jeg håpet hele tiden at stien skulle flate ut litt, så man kunne få igjen pusten. Dårlig med utflating, ja. Vi måtte stoppe underveis og 
drikke vann.
I dag var det ikke så varmt og da behøver man ikke så mye vann. Det var faktisk litt kald vind (allting er relativt) da vi kom på toppen. Etter et par timer var vi ved enden av den gule stien og jeg kunne endelig få kaffe og niste! Den lille stålthermosen var stor nok for kaffe til to personer. Mens vi rastet og beundret utsikten sprakk solbrillene mine uten at jeg hadde rørt de.
For å komme ned igjen hadde vi to alternativ – enten gå tilbake samme vei eller finne den blå stien. Artigere med noe nytt, så det ble den blå stien ned.
De nye fjellskoene fungerte perfekt. De er lette å gå med og har god gripesåle på stein. De ble veldig skitne av å gå på tørr jord.
Vel nede i Mijas pueblo hadde bussen gått 3 minutter før vi kom! Hadde jeg brukt 3 minutter mindre på å kjøpe nye solbriller........... Vi ventet på neste buss, som også var stappfull av britiske pensjonister. I det bussen var i ferd med å parkere på rutebilstasjonen gikk bussen til Las Lagunas! Uflaks med bussene på hjemtur. Husbonden foreslo vi skulle drikke kaffe mens vi ventet på neste buss, men med hylende unger som fór rundt på sparksykler, takket jeg nei. Jeg er ikke spesielt begeistret for hylende unger. Det ble derfor taxi fra Fuengirola, og jeg tror at den unge taxisjåføren så på feil tabell, for han forlangte hverdagstakst. ... og jeg protesterte ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar