
Bloggen min er ikke ment for sure oppstøt og gulping. I dag tillater jeg meg et lite hjertesukk:
Kan journalistarbeid kvalitetssikres? Altfor mye av det er direkte elendig. Har journalister dyslektiske overordnede? Er kvalitetssikringen forsvunnet pga budsjettkutt? Jeg har kanskje blitt klokere, mindre naiv og mer kvalitetsbevist med årene? Er det derfor jeg reagerer på slett arbeid?
Det skrives stadig om klappjakt på forbrytere. Hvem er det som klapper frem forbrytere – politiet? Ser for meg gutta med selvlysende vest og batong klapper frem forbrytere.
En journalist skrev om brasiliansk voksing av bil! Det var liksom kremen av voksing og godt stell for bilen. Jeg sendte henne en mail og spurte om hun visste hva brasiliansk voksing er. En annen hadde en artikkel med følgende overskrift «Hvorfor horekunder bør skytes» Eksemplene er mange, for ikke å si uttallige. De skriver om ting de ikke har det aller minste peiling på og uttaler seg skråsikkert og bombastisk.
De kan ikke skrive korrekt norsk. Ikke de som er født og oppvokst i Norge, heller. Hvor var de i norsktimene? Hvordan kan de få jobb som journalist når de ikke kan skrive norsk?
I dag står det på forsiden på www.sol.no at «Brukerne raste mot Messenger-kaos» Hva vet de om det? Har brukerne ringt eller mailet til SOL og «rast»?
De forteller oss at «Den norske værdamen Tone Bekkestad fjernes med øyeblikkelig virkning fra skjermen etter nakenbildet.» Hallo?! Trenger vi vite dette? Hvor interessant og enestående er det for Kari og Ola at en nordmann har mistet jobben i Sverige? Historien om 50 nordmenn og svensker som mistet jobben for et norsk selskap i Spania ville garantert vært en større sensasjon!
Kjære ansvarlig redaktør! Du har de samme muligheter som andre ledere i næringslivet. Har du vært uheldig å ansatt et naut av en journalist, så får du ta konsekvensen av det! Du kan kalle inn nautet på kontoret, lukke døren og fortelle vedkommende at det kan være en god idé og se seg om etter noe annet å gjøre. Velger du å beholde nautet, er det faktisk ditt ansvar å kvalitetssikre arbeidet hennes/hans.
Dette skjedde under skapelsen:
Gud sa til eselet: Du skal kalles et esel. Du skal knegge dagen lang og bli kalt dum.
Du skal bli 20 år gammel.
Eselet svarer: Det høres ikke ut som et godt liv. Kan vi ikke si at jeg skal bli 5 år?
Gud aksepterer.
Så skapte Gud hunden.
Gud sa: Du skal kalles en hund, leve som et underkastet dyr, leve av rester ved middagsbordet og passe på huset. Du blir 35 år gammel.
Hunden svarer: Kan vi ikke si at jeg skal bli 15 år?
Gud aksepterer.
Så skapte Gud papegøyen.
Gud sa: Du skal kalles papegøye. Du skal sitte i et hjørne av stuen og gjenta alt det folk sier, til stor irritasjon for alle. Du skal bli 75 år.
Papegøyen: Kan vi ikke nøye oss med at jeg blir 50 år?
Gud aksepterer.
Så skapte Gud mannen...
Gud sa: Du skal være et menneske, mannen, du skal leve det gode liv. Du skal være klok og intelligent, og du styrer og bestemmer over denne verden.
Du skal leve i 20 år.
Mannen: Det høres ut som et riktig godt liv, men kan det ikke vare litt lengre? (Det er her mannen bruker sin intelligens for første gang)
Kan jeg ikke få de 15 årene som eselet ikke ville ha, de 20 som hunden avslo og de 25 årene som papegøyen ikke hadde lyst på?
Gud aksepterte.
Derfor lever mannen et deilig liv inntil han er 20. Så blir han gift.
De neste 15 årene knegger han dagen lang, og blir kalt dum.
Så får han barn, er kuet, og passer på huset de neste 20 årene.
De siste 25 årene sitter han i hjørnet av stuen og gjentar alt folk sier, til stor irritasjon for alle.
Det begynte i slutten av april, da jeg fikk brev om vedtak fra INEM (spanske Aetat). De hadde vedtatt å utbetale meg 38,33€ pr. dag fra og med 1. oktober 2005 til og med 31, januar 2006. I slike situasjoner faller jeg lett av pinnen og dette uventede brevet fikk meg til å begynne å leke med kalkulatoren. Jeg så for meg nesten 4.000€! Når jeg fikk tenkt meg om og tatt rede på hvor mange dager man regner med (man får jo ikke for alle dager i en måned), så ble det alikevel en pen sum på knappe 3.000€. Kjempemessig!
INEM utbetaler den 10. i hver måned, så 10. mai var jeg meget entusiastisk da jeg gikk ut tidlig for å gå i minibanken. Var ikke fullt så entusiastisk da jeg gikk hjem og bare hadde fått knappe 1.000€. Jeg tok ut et kontoutskrift og så at det var kun innbetalt knappe 1.000€. Jeg funderte litt på dette, om de kanskje delte opp beløpet, slik at jeg ville få litt penger hver 10. fremover.
Jeg fikk rek. brev fra Ministerio de trabajo. De skriver på spansk her til tross for at et tidligere omtalt folkeregisterkontor i Norge gjerne hadde sett at skriftlig dokumentasjon i Spania er på norsk eller svensk. Akkurat nå kunne også jeg ha foretrukket det. Jeg forsto at de hadde tatt 2.090€ fra meg. Forøvrig var det mest om paragrafer.
Jeg måtte til min gestor for å få hjelp. Hun var selvfølgelig på ferie, så jeg fikk ingen avtale før uka etterpå. Hun kunne fortelle meg at grunnen til at INEM trakk fra 2.090€ på min utbetaling var at min tidligere bandittgjeng av en arbeidsgiver; - FixTelecom (også kalt Unofon), var dømt til å betale alle ansatte lønn ut september 2005. Jeg skulle således ikke ha både dagpenger og lønn. Det forstår jeg. Nå er det slik at det hjelper meg fint lite at det finnes en domsavsigelse på at FixTelecom skylder meg lønn ut september 2005. De er for lengst ute av landet og opererer andre steder. Etterbetaling iht. rettsdokumenter kan jeg nok skyte en hvit pil etter. Gestoren min sa jeg måtte ta brevet til advokaten jeg og mine kolleger hyret ifm. rettsaken, og at det var hans oppgave å ta dette opp med myndighetene, slik at jeg kunne få tilbake mine 2.090€.
Fordi vi ikke hadde fått lønn de to siste mndr. da FixTelecom rømte Spania, hadde vi ansatte kun råd til den aller rimeligste advokaten. Han snakker bare spansk og har følgelig ikke mange internasjonale kontakter. Min spansk er ikke god nok til at jeg kan dra til advokaten og «stå på krava». Jeg måtte ha hjelp!
Mario ble redningen min. Jeg ringte til Mario og forklarte litt av saken. Han var villig til å møte meg og lese brevet og ringe til advokaten med brevet foran seg. Fredag ettermiddag når været er godt er det bare telefonsvareren som er igjen på advokatkontorene. Mario snakket med telefonsvareren, ba advokaten om å være så snill å ringe ham tilbake.
Som den engelen han er, sa Mario «Jeg kan stikke ned på INEM mandag formiddag, hvis du vil, og prate med de om saken.»
I dag har jeg hatt møte med Mario, som ref. fra møtet han hadde med saksbehandleren hos INEM og han sa han ville bli med meg dit i morgen. Det høres ut som om det kan ordne seg, men jeg venter og ser. Saksbehandleren kan ha sagt at det skal ordne seg bare fordi at han ikke vet hva han driver med. Det er ikke helt uvanlig at de gjør det her. Mario ringte advokaten, snakket med telefonsvareren igjen og purret vennlig på en tilbakemelding på mld. han la igjen fredag ettermiddag.
Jeg skal møte Mario utenfor INEM i morgen kl. 0930. Da jeg sa at vi må være der før kl. 0900 for å stå i kø, sa Mario: «Nei, da! Vi går bare bort og snakker med saksbehandleren uten å stå i kø først.» Det er da utrolig godt når man kan få hjelp når man trenger det!
Nielsen på kontoret syntes det var stor stas med ny kontordame. Hun kunne avlaste en travel ingeniør. Han la seg derfor til vanen med å gi henne et ark om morgenen med firmanavn og personer som skulle kontaktes i løpet av dagen. Han sparte tid på dette. Han slapp å kaste bort tid på å ringe for å få høre at personen han ville snakke med var i møte, på reise, kurs, osv.
Kontordamen gjorde seg alltid flid. Hun tok den prioriterte listen. Ringte de aktuelle firmaer og sa: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Treffes Hansen?» (folk hadde sjelden fornavn på den tiden. Kontordamen var faktisk den eneste som hadde fornavn internt på kontoret, også!) Hun fikk enten vite at Hansen var utilgjengelig og når han var tilgjengelig igjen, eller hun ble satt over til Hansen og høflig som alltid dro leksen én gang til: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Et lite øyeblikk får De Nielsen hos oss.» Deretter ringte hun inn til Nielsen og kunngjorde hvem som var på tlf. før hun satte over samtalen.
Ofte var det folk (det var nesten alltid menn!) hun hadde snakket med før og «kjente». En dag sto Frøya kommune v/Langsida på listen. Hun stusset litt. Kan folk hete Langsida? Hun ringte inn til Nielsen for å få dette bekreftet. Noen ganger var slurvete håndskrift vanskelig å tyde. Nielsen bekreftet at Herr Langsida jobbet i Frøya kommune. Da var det vel bare å ringe, da?
Frøya kommune hadde en mann i sentralbordet. Hun sa: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Treffes Langsida?» og hadde en flau smak i munnen og en dårlig magefølelse. «Kæm ska du snakk me, sa du?» repliserte mannen i den andre enden. Hun var lavmælt da hun sa: «Jeg har fått oppgitt at han heter Langsida.» Mannen i sentralbordet lo høyt og spurte: «Men Langsida?!! Det e itj breisida du vil ha no, da?» Han lo enda mer. Hun sa ingen ting, satt helt stille, beveget øynene rundt i lokalet for om mulig å se hvor mange som lyttet, om Nilsen & Co. sto der og holdt på å bryte ut i latter. Frøya kommunes eminente sentralbordoperatør tok lett på dette og hjalp henne ut av situasjonen med å si «Du! Det e vel hainn Yttersian du ska snakk me, tænke æ.» Yttersian ble satt over inn til Nielsen uten å forhåndsannonseres.
Det skjedde ganske plutselig at det ble en delikatesse for alle i Norge. Sist jeg spurte på pris inne i fiskhallen i Ravnkloa, i 1991, kostet den kr 198,-/kg.
Denne uka er den på tilbud i supermarkedet vi handler i, til den nette sum av 4,95€ - dvs. NOK 38,55 pr. kg.
Jeg tror Vårherre må ha vært i et fandenivoldsk humør da han skapte kakerlakken! Inger J. Hagerups sang om «Herr kakerlakk i fotsid frakk» er søt, men der stopper det søte. Herr kakerlakk er ikke det minste søt i virkeligheten! Både han og hele familien hans er skikkelig motbydelige!
Jeg er litt fascinert av de. Jeg så min første kakerlakk i august 2002. Hadde aldri sett snurten av en før. Her er de ikke helt uvanlige, for å si det sånn. Jeg bodde tidligere i en gammel blokk i Fuengirola. De kommer ikke ofte opp i høyden, men her bodde jeg i 2.etg. og de krøp vel oppetter veggene, vandret i avløpene, samt at de flyr, frekkingene! Altså kan de komme inn et åpent vindu. Leiligheten var utstyrt med kakerlakkfeller da jeg flyttet inn, så jeg forsto at dette er noe man skal leve med. Kakerlakkfellene måtte skiftes ut hver 3. eller 4. mnd. Jeg så de sjelden i denne leiligheten, heldigvis. Man kan ikke ha mat stående fremme eller brødsmuler på benken/gulvet. Det er den rene kakerlakkmagneten. Husbonden fant noen som hadde ynglet og kost seg i varmen bak kjøleskapet. Jeg var heldigvis ikke tilstede og så det.
Fordi jeg bor et sted hvor man må leve med de, har jeg lest litt om de. Man må vite hvilke forhåndsregler som er obligatoriske for å unngå de i heimen. De er så robuste, skal liksom overleve det meste (ref. Vårherres fandenivoldske humør). Jeg leste og hørte at man ikke tråkker på de f. eks. ute. Dreper man kakerlakken sånn, så får man ofte egg med seg hjem under skosålen, om det var fru kakerlakk man tråkket på. Det samme gjelder for å sette fra seg bager og vesker på bakken ute i byen. Er man uheldig, har man med deg én eller to hjem.
Jeg legger ikke inn illustrasjonsbilde her!
Jeg leser stadig om at nordmenn reiser til Syden, eller at de har vært der. Når de er i Syden er de fulle hele tiden, ser det ut som. Jeg lurer litt på HVOR Syden er. Det står ikke på noen kart jeg har tilgjengelig på Internett. Hvor langt nord går Syden? Hvor langt sør? Grenser det mot Norden og Vesten? Hva med Østen? Er folk virkelig fulle hele tiden når de er i Syden? Reiser de alltid med Sydenfly eller tar de noen ganger rutefly?
Datteren bodde i Trøndelag. Foreldrene bodde sør i landet. Hun hadde jevnlig kontakt med de pr. brev og tlf., men egen familie, mann som jobbet mye, unger i skolen, osv. gjorde at hun som regel besøkte foreldrene om sommeren.
En vinterdag hun snakket med faren på tlf. fortalte han at han hadde gått til anskaffelse av snøfres. Gamle mannen, som han var, syntes han det var slitsomt å måke den lange innkjørselen. Som regel kom brøytebilen og veltet fra seg et halvt tonn når han vel var ferdig, også. Snøfres var en fin oppfinnelse, syntes faren. Han kunne bare gå i bedagelig tempo og filosofere mens maskinen han skjøv lett foran seg gjorde jobben. Innkjørselen ble så ren og pen som om den var støvsuget. Det at brøytebilen kom og veltet igjen innkjørselen var heller ikke lenger noe problem. Alt gikk så lekende lett med snøfres!
På vinteren nevnte han stadig hvor fint og enkelt det var å holde innkjørselen fri for snø etter at han gikk til anskaffelse av fresen, og at han slapp å slite seg ut på snømåking. Han freset én vinter. Han freset en vinter til, og var fortsatt fornøyd. Datteren var på besøk om sommeren, og om snøfresen ble nevnt, så fikk hun ikke se den i bruk.
Den tredje vinteren kom datteren på besøk. En natt lavet det ned med snø, så etter frokost skulle far ut og kjøre snøfres. Han kledde seg godt med store vintersko, tykk jakke, gode hansker og alt til faget henhørende. Han var straks klar for å gå ut da han tok frem en diger motorsykkelhjelm med visir. «Hva skal du med den?» spurte datteren. «Du forstår det», sa faren, «at snøen som blåses ut av dette maskineriet, den kommer rett i panna på meg! Det er jo både isklumper, singel og småstein blandet i snøen, så jeg måtte gå til anskaffelse av denne hjelmen med visir det første jeg gjorde.» Datteren la merke til at hjelmen og visiret var svært beskadiget av stein og singel. Datteren er heller ikke så veldig praktisk anlagt og hadde ingen erfaring med snøfres, men visste da at tuten hvor snøen blåser ut, kan vendes slik at snøen blåser i en mer gunstig retning enn mitt i panna på han som kjører! Hva far sa da hun viste ham dette, vites ikke.
Da hun fortalte meg dette, lo vi så vi skreik, begge to. Jeg så det hele for meg, som tatt ut av en komifilm! Hun sa hun faktisk syntes det var litt pinlig, også, og refererte til alle naboer som hadde sett ham kjøre snøfres i tre vintere med snøspruten midt i panna!
Jeg kom til å tenke på da han fortalte om en dame han hadde truffet. Han sa: «Jeg fikk tilbud om å være lamme og nemme, men jeg avslo høfligst.». Jeg vil aldri glemme denne uttalelsen! Imidlertid skjedde det at denne damen ikke tok et nei for et nei, så det hører med til historien at de giftet seg.
De er rike. Det er tydeligvis en fett betalt jobb. Når de skal giftes, skal det helst skje med jenter fra finere familier.
Jeg har sett et par tyrefektingforestillinger på TV. Jeg valgte å se de som sendes på TV1 (tilsvarende Nrk i Norge). Jeg ville se det. Jeg vil vite hva som skjer. Jeg kan ikke diskutere det om jeg aldri har sett det. Disse forestillingene varte i timesvis.
Jeg synes det er stygt. Det hjelper lite at det er kultur og tradisjon. Spanjoler som forsvarer dette, argumenterer bl. a. med at oksene lever som luksusdyr og har et deilig liv før de dør i kamp. Tyrefekterne lever vel ofte som «luksusdyr», også, omgås bare rike og vellykkede mennesker, som Beckham & Co om man skal tro på sladrepressen.
Det eneste som er positivt med dette er; - etter min mening, antrekkene til tyrefekterne. De er fantastisk flotte! Det skal ikke forundre meg om de er håndbroderte. Her et bilde med tre gutter som med stor interesse undersøker den enes underliv etter et uhell på arenaen.
Dette bildet er av karamellen blant dem alle; - Francisco Rivera Ordóñez.
I dag fikk jeg to brev med frimerke på - fra folk jeg kjenner! Det søteste brevet jeg har fått på lenge er en invitasjon til middag og bryllupsfest fra Lena og Trond – i Klæbu 19. august.