Søndagstur i Mijasfjellet

Omsider ble det fjelltur! Jeg har ønsket det lenge, men det ble ikke før i dag. Vi møttes på rutebilstasjonen, Ragnar (som er her på ferie), Elisabeth, Carlos og jeg. Carlos skulle være vår lokale guide. (ref.: snakk alltid med lokale kjentfolk) Jeg hadde vel sett for meg noe a la en søndagstur i bymarka i Trondheim. Dette skulle vise seg å ligne mer på en utmarsj i Fremmedlegionen.

Vi tok bussen opp til Mijas pueblo. Dette har vært en svært sjarmerende hvit andalusisk by. Dessverre er den nå kommersialisert med altfor mange turister. Vi klev opp noen trapper, som i utgangspunktet var krevende for meg og kom oss opp i fjellet. Vi så på rutene for stiene. Vi valgte den som er merket med rødt fordi den er den minst krevende.

Utsikten kan knapt beskrives. Man ser da helt til Afrika! Skulle kanskje hatt med kikkert. Stien er ikke preparert og dillet med slik stier jeg har gått på i Norge. Det er en sti. Nada más. Vel, noe mer var det. Rosmarin- og lavendelbusker står som einerbusker langs stien, noen piggete planter vi måtte passe oss for og gammel og ny furuskog i skjønn forening etter skogbrannen der oppe for 5 år siden.

Underveis var det også informasjonstavler på spansk og engelsk, om gress som vokste der og som i gamle dage ble brukt til å lage reip, kurver og sko p.g.a. at det er så utrolig sterkt. Vi kom til et gammelt marmorbrudd som det også var informasjon om og bilder av hårdt arbeidende menn i hine hårde dager. En gammel og nedlagt kalkmine passerte vi også.

Det er virkelig strabasiøst å gå i stekende sol i fjellet! Jeg hadde forestilt meg at det skulle være kaldere/svalere der oppe, men med solen stekende midt imot fjellet ble det bare varmere og varmere. Vi stoppet ofte for å drikke medbragt vann. Tørt som det er, så kan man ikke leske seg i fjellbekker. Vi hadde litt niste med og fant en skyggeplass hvor vi rastet.

Den røde stien er ikke en sløyfe og når vi var ferdig med den røde stien kunne vi velge om vi ville gå samme vei tilbake eller om vi ville ta den grønne stien tilbake. Den grønne er lengre men mindre strabasiøs, mente Carlos. Vi syntes alle at det ble lite spennende å gå samme vei tilbake, så vi gikk for den grønne stien. Imidlertid kom vi til en etappe uten trær og skygge. Det var fortsatt stekende sol og vi var nesten tomme for vann. Carlos mente det ikke var forsvarlig å fortsette som planlagt og det er ingen skam å snu.

Her nytter det ikke å ringe etter taxi om man skulle bli sliten. Man får komme seg ned til sivilisasjonen ved egen maskin. Jeg tenkte på hvordan det ville være om man fikk et illebefinnende der oppe og måtte ha legehjelp. Jeg tror faktisk at om så skjedde, så ble man hentet av et helikopter som heiste den syke kroppen opp i en not. Vi snudde, og aldri har det vel vært så deilig å gå i nedoverbakke!

Vi tok korteste vei tilbake til Mijas pueblo og fant en bar hvor vi bestilte vann og kjellerkaldt øl. Jeg skal si det smakte!!!!

Jeg kjøpte et stort forkle som ser ut som en flamencokjole i en av de utallige butikkene som er ment for turister (!). Har ønsket meg et slikt et lenge, og dette var mye penere enn de jeg har sett før, så det er jeg glad for.

Bussen ned til Fuengirola er ikke noe å skrive hjem om. Vi kom oss ned til byen, takket for laget og lat som jeg er/utslitt som jeg var, spanderte jeg 7,50€ på taxi hjem. Jeg er lettere solbrent; - ikke mye, men nok til at det blir litt farge i morgen.

Og det blir garantert fjelltur igjen!