søndag, mai 04, 2008

For et sirkus!

Jeg skulle på sykehuset – Hospital Costa del Sol – til biopsi. Jeg ankom hovedinngangen og henvendte meg i skranken. Den imøtekommende kvinnen sa jeg skulle til 1. etg. ”sala de espera de quiríófanos”. Jeg spurte om hun kunne skrive det på en lappe til meg og det gjorde hun. Jeg vandret rundt i 1. etg. uten å finne et eneste skilt hvor det sto ”quiríófanos”. Jeg spurte rengjøringskvinnene i gangene og kom etter hvert dit jeg skulle, men det sto ikke ”quiríófanos” på et eneste skilt……..

Inne på venterommet var det allerede folk som ventet. De fleste har med seg minst to personer av den nærmeste familie.

De hadde et snedig system. De har ikke oppfunnet calling her, så det var et telefonapparat på veggen og det ringte i ny og né. En kvinne som også ventet på tur, så det som sin oppgave å betjene denne telefonen og rope ut navn i venterommet. Denne kvinnen var litt spesiell for å si det litt pent. Hun var nok fra landet og ikke så
vant til å være ute blant folk.

Etter ca. 40 minutter ble jeg litt utålmodig. Jeg ruslet rundt i gangen. Inne på venterommet ringte telefonen igjen. En muslimsk mann hadde overtatt betjening av telefonen og stotret da han skulle rope opp mitt navn. Med god hjelp av tilfeldige mennesker i gangen fikk jeg vite hvilken dør jeg skulle banke på.

Der møtte jeg en grønnkledd mann. Han spurte flere ganger om jeg var alene og om jeg ikke hadde familie. Han sendte meg inn i et kott og sa jeg fikk kle av meg alt, ta på skjorte, hette og "éngangssokker" og vente. I kottet lå klærne til folk som allerede hadde kledd av seg alt og tatt på grønne klær.

Jeg ventet igjen. En imøtekommende ung kvinne i grønne ”operasjonsklær” og blomstrete skaut kom og hentet meg. Hun var også opptatt av at jeg gikk til lege alene. Det er ikke vanlig her. Jeg er stor jente og går til legen alene. Jeg ble geleidet inn i operasjonsstuen.

Her inne befant seg legen som var ansvarlig for min biopsi, enda en mann og en kvinne i grønne klær. En liten radio sto på full guffe og de grønnkledde nynnet med når de følte for det. Jeg ble lagt på benken.

Fikk en duppeditt plastret til en finger på høyre hånd og skulle få min biopsi. Berta var tydeligvis på opplæring og skulle gjøre dette mens legen overvåket henne og meg. Legen var for ung, for vakker og for sympatisk til at jeg følte meg vel i denne situasjonen. Han hadde alldeles for vakre mørke øyne og for lange tette øyenvipper for dette! Ville ha foretrukket en gammel lege med seriøst ansikt i denne situasjonen.

Berta gjorde sikkert så godt hun kunne. Det var tydeligvis ikke bra nok, og hun ble etter hvert bedt om å reise seg og legen skulle gjøre jobben mens Berta så på. Jeg kunne selv se hva som foregikk der inne på en TV-skjerm.

Mens jeg lå der og fikk biopsi så hadde den unge kvinnen med blomstret skaut satt seg på en stol sammen med den andre grønnkledde mannen i rommet. Jeg hørte lyden av smellkyss og tittet på de. ”Det er ektemannen min”, forklarte kvinnen med blomstrete skaut. Snedig! Man kan jo ellers tro at folk kysser hverandre uten grunn inne på operasjonsstuene.

Mens jeg lå på benken med hele stasen blottlagt kom det folk inn i rommet! Spain is different! De var vel kolleger som hadde noe usnakket med teamet som hadde meg og da kom de inn og ga blaffen i at jeg lå der slik jeg gjorde. De kanskje så på det som om de stakk innom bilmekanikeren mens han var opptatt med understellsbehandling på en bil?

3 kommentarer:

Min Verden sa...

Hehe. Godt at det ikke var deg som fikk understellsbehandling mens de nusset ivei. Det er definitivt annerledes i Spania enn i Norge. Vi er nok noe mer forknytt og godt er det - kanskje? Ha det flott videre. Nå har vi fått sol og varme her også. hanne

Liv sa...

Vel....... når jeg skriver at jeg lå med "stasen blottlagt" så var det nok en understellsbehandling. Kjært barn har mange navn, vet du! :-)

Min Verden sa...

:) Ok - ja, da ble det jo ennå verre.