Jeg har begynt med kontaktlinser. Jeg dro til timeavtale hos optikeren uten øyesminke, da jeg så for meg at det ble mye fomling med å lære seg å putte inn kontaktlinser. Fomling ble det og etter flere runder med å sette inn og ta ut linser så jeg ut som om jeg hadde grått en god stund.
Sånn så den ut før. Stoltrekkene var veldig lyse. Når 2 av 6 setetrekk er farget av rødvin, så er det bare én ting å gjøre. Man trekker om alle seks stolene.
4€ for hele stasen. Jeg fikk låne en kraftig stiftemaskin av en venninne. Jeg har en nevenyttig ektemann og dermed fikk vi ny spisestue.
Jeg kjøpte ny mobil. Jeg fikk en bra pris fordi jeg aksepterte nye 18 mndr. kontrakt med Vodafone og hadde noen poeng jeg kunne benytte. Jeg synes nesten det er i overkant med meny og funksjoner, men jeg lærer den vel etterhvert. Jeg håper folk i Oslo og Madrid bærer over med at jeg i vanvare ringer i 6-tida om morgenen mens jeg modifiserer telefonboken min!
Det ble fjelltur i dag, også. Værmeldingen har vært lite positiv, men været ble fint, det. Vi gikk den røde ruten. Husbonden fotograferte det tidligere omtalte gamle kapellet. Det heter Ermita del Calvario.
Jeg fikk en sms på trøndersk «Hei! Er du hjæm i novæmber?» fra et nummer jeg ikke har lagret på mobilen. Jeg studerte ikke nr. sms'en kom fra; - tok det for gitt at det var en trønder med nytt mobilnummer som ville komme på besøk. Jeg svarte: «Ja, jeg er hjemme i november! Hvem spør?»
Jeg ble utrolig glad da jeg fikk høre at det var min norske venninne som er bosatt i Florida, USA!! Jeg har ikke sett henne på 5-6 år, og ble selvfølgelig i fyr og flamme da hun fortalte at hun skal til Norge og at hun vil stoppe noen dager her!! Dette gleder jeg meg veldig til!
Mijas pueblo fotografert fra terrassen vår i september 2005. Den amatørmessige hvite pilen (jeg fikk det ikke til bedre!) peker på kapellet jeg har omtalt når jeg har skrevet om fjellturene.
stein enn den røde stien. Her var det for det meste tørr jord. Mykere underlag og mindre renslig. Å du store mi tid som det gikk oppover! Jeg håpet hele tiden at stien skulle flate ut litt, så man kunne få igjen pusten. Dårlig med utflating, ja. Vi måtte stoppe underveis og 
drikke vann.
I dag var det ikke så varmt og da behøver man ikke så mye vann. Det var faktisk litt kald vind (allting er relativt) da vi kom på toppen. Etter et par timer var vi ved enden av den gule stien og jeg kunne endelig få kaffe og niste! Den lille stålthermosen var stor nok for kaffe til to personer. Mens vi rastet og beundret utsikten sprakk solbrillene mine uten at jeg hadde rørt de.
For å komme ned igjen hadde vi to alternativ – enten gå tilbake samme vei eller finne den blå stien. Artigere med noe nytt, så det ble den blå stien ned.
De nye fjellskoene fungerte perfekt. De er lette å gå med og har god gripesåle på stein. De ble veldig skitne av å gå på tørr jord.
Vel nede i Mijas pueblo hadde bussen gått 3 minutter før vi kom! Hadde jeg brukt 3 minutter mindre på å kjøpe nye solbriller........... Vi ventet på neste buss, som også var stappfull av britiske pensjonister. I det bussen var i ferd med å parkere på rutebilstasjonen gikk bussen til Las Lagunas! Uflaks med bussene på hjemtur. Husbonden foreslo vi skulle drikke kaffe mens vi ventet på neste buss, men med hylende unger som fór rundt på sparksykler, takket jeg nei. Jeg er ikke spesielt begeistret for hylende unger. Det ble derfor taxi fra Fuengirola, og jeg tror at den unge taxisjåføren så på feil tabell, for han forlangte hverdagstakst. ... og jeg protesterte ikke.
Noen tror de kan redde verden ved å skrive aggressive og kritiske innlegg i bloggen sin. Så lenge aggressive og kritiske innlegg kun leses av kjerringer som sender klem og nattanuss til bloggeren, så skjer det ikke de helt store endringer i verdenspolitikken.Andre er mer realistiske. Man blogger fordi man synes det er morsomt; - altså for sin egen fornøyelses skyld og for å meddele de som bor langt unna noe av det som skjer. Verdenspolitikken overlater jeg til andre å stelle med. Man kjenner da sin begrensning.
I dag følte jeg for å blogge om nøkkelost. Ja, faktisk; - noe så enkelt som nøkkelost! Ikke mye verdenspolitikk i nøkkelosten, men smaken og duften minnet meg om kveldsmat i Nestun; - hos tante Karen og onkel John – for lenge siden, da je var så lita og mørkredd at jeg knapt turte gå hjem etter kveldsmaten.
Sånn blir de seende ut etterhvert, tastaturene mine. De er forbruksvare. Lange negler klorer av bokstavene. Det er egentlig ikke så farlig, for jeg vet hvor bokstavene er. Jeg bruker å kjøpe nytt tastatur til vi får besøk som gjerne vil sjekke e-post, osv. mens de er her.
Endelig er det i hus; - fotoprogrammet mitt!! Det er installert og alt er bare fryd og gammen!!
krinkelkrokene og trappene Carlos hadde geleidet oss gjennom og oppover forrige søndag, og vi fant utgangspunktet for alle stiene, nedenfor det lille gamle kapellet oppe i fjellet. Det sto på infotavlen at det ble bygget av munker i 1710, så det er da et gammelt hus. Vi valgte den enkleste stien i dag, også. Man må kjenne sin begrensning.
Kaffen var lunken.
ilstasjonen, Ragnar (som er her på ferie), Elisabeth, Carlos og jeg. Carlos skulle være vår lokale guide. (ref.: snakk alltid med lokale kjentfolk) Jeg hadde vel sett for meg noe a la en søndagstur i bymarka i Trondheim. Dette skulle vise seg å ligne mer på en utmarsj i Fremmedlegionen. Vi tok bussen opp til Mijas pueblo. Dette har vært en svært sjarmerende hvit andalusisk by. Dessverre er den nå kommersialisert med altfor mange turister. Vi klev opp noen trapper, som i utgangspunktet var krevende for meg og kom oss opp i fjellet. Vi så på ru
tene for stiene. Vi valgte den som er merket med rødt fordi den er den minst krevende.
Utsikten kan knapt beskrives. Man ser da helt til Afrika! Skulle kanskje hatt med kikkert. Stien er ikke preparert og dillet med slik stier jeg har gått på i Norge. Det er en sti. Nada más. Vel, noe mer var det. Rosmarin- og lavendelbusker står som einerbusker langs stien, noen piggete planter 
vi måtte passe oss for og gammel og ny furuskog i skjønn forening etter skogbrannen der oppe for 5 år siden.
Underveis var det også informasjonstavler på spansk og engelsk, om gress som vokste der og som i gamle dage ble brukt til å lage reip, kurver og sko p.g.a. at det er så utrolig sterkt. Vi kom til et gammelt marmorbrudd som det også var informasjon om og bilder av hårdt arbeidende menn i hine hårde dager. En gammel og nedlagt kalkmine passerte vi også.
Det er virkelig strabasiøst å gå i stekende sol i fjellet! Jeg hadde forestilt meg at det skulle være kaldere/svalere der oppe, men med solen stekende midt imot fjellet ble det bare varmere og varmere. Vi stoppet ofte for å drikke medbragt vann. Tørt som det er, så kan man ikke leske seg i fjellbekker. Vi hadde litt niste med og fant en skyggeplass hvor vi rastet.
Den røde stien er ikke en sløyfe og når vi var ferdig med den røde stien kunne vi velge om vi ville gå samme vei tilbake eller om vi ville ta den grønne stien tilbake. Den grønne er lengre men mindre strabasiøs, mente Carlos. Vi syntes alle at det ble lite spennende å gå samme vei tilbake, så vi gikk for den grønne stien. Imidlertid kom vi til en etappe uten trær og skygge. Det var fortsatt stekende sol og vi var nesten tomme for vann. Carlos mente det ikke var forsvarlig å fortsette som planlagt og det er ingen skam å snu.
Her nytter det ikke å ringe etter taxi om man skulle bli sliten. Man får komme seg ned til sivilisasjonen ved egen maskin. Jeg tenkte på hvordan det ville være om man fikk et illebefinnende der oppe og måtte ha legehjelp. Jeg tror faktisk at om så skjedde, så ble man hentet av et helikopter som heiste den syke kroppen opp i en not. Vi snudde, og aldri har det vel vært så deilig å gå i nedoverbakke!
Vi tok korteste vei tilbake til Mijas pueblo og fant en bar hvor vi bestilte vann og kjellerkaldt øl. Jeg skal si det smakte!!!!
Jeg kjøpte et stort forkle som ser ut som en flamencokjole i en av de utallige butikkene som er ment for turister (!). Har ønsket meg et slikt et lenge, og dette var mye penere enn de jeg har sett før, så det er jeg glad for.
Bussen ned til Fuengirola er ikke noe å skrive hjem om. Vi kom oss ned til byen, takket for laget og lat som jeg er/utslitt som jeg var, spanderte jeg 7,50€ på taxi hjem. Jeg er lettere solbrent; - ikke mye, men nok til at det blir litt farge i morgen.
Og det blir garantert fjelltur igjen!
