Det var kaldt i går kveld – og enda kaldere i natt; - bare 4ºC i natt. Jammen meg var det snø på Mijasfjellene i morges! Det var ikke mer enn som et melisdryss, men dog. Det skjer ikke hvert år, men det skjedde faktisk siste helg i januar i fjor, også, og da var det 23 år siden forrige gang.
Mange i Norge sier de misunner oss som bor i Spania. Å misunne andre er ingen god egenskap. Dessuten, alle kan flytte til Spania hvis de vil og tør. Mange tror at det er bare kos og dikke-dikk, gull og grønne skoger med sukker på, solskinn og sønnavind her. De tror at blonde skandinaviske kvinner ligger under palmene med en paraplydrink i hver hånd omgitt av unge og vakre latino menn. Sånn ER det faktisk ikke. Sier vi at vi ikke ligger på stranden 24 timer i døgnet, så tror de fortsatt at vi bare ligger. «
Det er ikke enkelt å emigrere til et fremmed land. Jeg hadde aldri gjort det om jeg visste hva jeg gikk til, men når alt det vanskelige dukket opp underveis, fikk jeg ta det der og da. Det fine med å ha det vanskelig er at man blir sterk av det om man er så heldig at man ikke får hjerteinfarkt. Og man forstår omsider at man behøver verken sølvbestikk eller Mercedes for å være lykkelig.
Jeg har en venninne som lever fra hånd til munn her. Hun jobber som oversetter og jobbene distribueres via internett. Da er det den oversetteren som griper fatt i jobben først som får den. Det kommer en lyd på PC’n hver gang det sendes ut en jobb, så hun kan gå fra PC’n, men ikke forlate leiligheten. Jobbene er dårlig betalt og hun tør ikke gå ut av frykt for at det sendes ut en større og bedre betalt jobb mens hun er ute. Altså sitter hun der dag ut og dag inn og venter på jobber. Det kommer akkurat nok jobber til at hun overlever. Men hun har ikke penger nok til å gå ut og bruke litt, slå av PC’n og nyte livet. Ofte dukker det opp jobber på fredag som har dead line mandag morgen, og dermed blir hun sittende ved PC’n i helgene, også.
Som om dette ikke er nok, hender det at firmaet hun jobber for «har feil på systemet sitt» hvilket resulterer i at hun ikke får lønn til rett tid.
En dag jeg chattet med henne hadde hun ikke fått lønn til rett tid og hadde ikke penger til noe og var t.o.m. tom for gass! Jeg sa «Da er det vel best at du ikke blir svett, slik at du trenger en dusj?» (Varmtvannet går på gass) Hun får ikke varmet vann på komfyren for den går også på gass. Hun fortalte da at hun har en vannkoker hun varmer flere runder med vann på, slik at hun får vasket seg og vasket håret! Så mye kos og dikke-dikk har hun.
Vi som bor her fast lever på en helt annen måte enn turister med lønn og feriepenger fra Norge, og ja, vi går oppreist.......
nesten 600 mennesker én gang til. Man må nemlig stå i kø for å få passet stemplet og levere inn skjema med personlige data. Om man enda var klar for og hadde tid til det, kunne man stå i kø for å handle billig parfyme, sigaretter, vin, brennevin og godteri. Her et typisk bilde fra Spania, denne gang fra fergeleiet i Algeciras: De plasserer askebeger under røyking-forbudt-skiltet!!
Da vi nådde Tanger, skinte solen. Bildet er fra innseilingen. Politiet nektet mannskapet å slippe noen i land. Vi fikk ikke vite hvorfor. Det ble venting igjen. Vi st
o på dekk da jeg fotograferte denne politimannen. De har skikkelige uniformer, da! Ikke noe ullgenser og cap her, nei! I landgangen ble det passkontroll én gang til; - 3. gangen i dag! De viste ingen interesse for hva vi hadde i bagasjen.
Ankommet afrikansk jord dukket det opp menn i djellba (en fotsid «kjole» med spiss hette). Vi ble høflig geleidet til bilene som kjørte til hotellene. Vi ble fraktet til hotel Solazur. Hotellet har en flott beliggenhet; - rett ved stranden. Fasaden er luksuriøs. Det samme er resepsjonen. Vestibylen imponerende. Betjeningen meget høflige og elegante, og i motsetning til spanjoler, ser det ut til at alle marokkanere snakker engelsk. Og de snakker spansk, også! Én av mennene i resepsjonen «la sin elsk på meg». Han anbefalte at vi skulle ut og kjøre taxi hele lørdagen. Det hadde vi ikke lyst til. Vi var der på ferie.
Vi fikk tildelt rom som hadde sett bedre dager, men det var rent og utstyrt med rene håndduker.
Vi var skrubbsultne og siden det var for tidlig for middag på hotellet gikk vi til en kafeteria i nærheten. Vi spiste sjømat (fisk, reker, blekksprut, etc., etc.) De serverte ikke alkohol der, så da ble det vann til maten. Etterpå
tilbragte vi litt tid i hotellets bar som selvfølgelig hadde alle rettigheter. Vi la oss tidlig.
Frokost på hotellet var litt annerledes. Tynn kaffe m/melk eller kaffe fra en automat, nydelig friskpresset appelsinjuice, sorte og grønne oliven, forskjellige typer brød, a la wienerbrød, croissant bakt av bolledeig, boller med sjokolade inni og vanlige små baguetter som man kunne spise med olivenolje eller smør og fikensyltetøy. Det fantes også nystekt
e små firkantede pannekaker og eggerøre. Ikke noe mer.
Lørdag morgen sto vi i resepsjonen og pratet med resepsjonisten da Mohamed (til venstre) dukket opp. Jeg kjente ham igjen fra havnen kvelden før. Han hilste høflig og pratet engelsk. Det lyste vel lang vei av oss fire at vi trengte en guide og Mohamed tilbød sine tjenester. Sa at prisen han forlanger er 150 dirhamer (ca. 15€) og at om vi ikke er fornøyd med ham kan vi la være å betale ham. Han var nok rimelig sikker på at vi ved dagens slutt skulle være veldig glade for ham.
Mohamed foreslo at vi skulle gå til gamlebyen og vi trasket avgårde. Han hadde sine forbindelser som han tar med turister til. Vi ble tatt med til en stor forretning som hadde håndlagede tepper i alle størrelser, farger og mønster, lampe
r, skinn- og lærprodukter, arabiske klær, vannpiper, etc. Jeg kunne nok ha tenkt meg håndlagede tepper, men har ikke så mye bruk for det.
Han tok oss til urtebutikken (til høyre), hvor jeg kjøpte noen muskbiter til klesskapene (dufter langt bedre enn møllkuler!), mandelkrem for å bli pen av, en såpe og en flaske arnica.
Vi var på markedet og det var da et sirkus uten like! Kjøtt var plassert slik at alle kunne ta på det, men jeg tror ikke at det var så mange som gjorde det, da. Fiskemarkedet var stappfult av ropende folk. Her fikk man 
dadler fra Zahara, alskens frukt og grønnsaker, mandler og nøtter, krydder, og det man måtte ha behov for - og råd til å kjøpe. I de trange gangene mellom salgsbodene satt det fattige og skitne mennesker med butikken sin i fanget. Noen solgte geitost innpakket i palmeblader, andre solgte sigaretter, tyggegummi, egg......... Enkelte ganger ble vi overfalt av folk som ville selge noe! Mens vi tittet på armbåndsur kom en mann trekkende på 3 mekrende geiter forbi!
Her var tiggerne også, folk som manglet lemmer, folk som beveget seg på alle fire, kvinner som manglet høyre hånd, blinde, fattige og ski
tne.
Vi ble tatt med til en marokkansk kafé og spiste harira (tykk grønnsaksuppe m/ris i) og nydelig ferskt hvitt brød og lyttet til disse guttas sang og spill.
Vi fant butikker som selger vin, takket være Mohamed. Mohamed fortalte at han har guidet i 18 år. Han har 6 barn og alle er gift og etablerte, hvilket han sa han var glad for. Han fortalte at kona var død for to år siden. Hun hadde diabetes og fikk nyresvikt og måtte de siste årene til dialyse to ganger pr. uke. Jeg ble lattermild da han avsluttet historien om kona med å si: «I spent so much money on her!» En nordmann ville kanskje ha avsluttet med «Hun led mye» eller noe i den duren?
Jeg kjøpte; - på Mohameds anbefaling, hvite krystaller (alem på engelsk, che
b på arabisk) Disse bruker man til å stoppe blod. Kjøpte også gasoul. Må nok google dette for å se hvordan jeg skal bruke det.
På ettermiddagen ble vi loset tilbake til hotellet. Utenfor markedsområdet står menn og henger, som om de ikke har noe å ta seg til. Vi passerte en frisørsalong hvor de hadde tørkestativet med skitne og flekkete håndduker stående ute på fortauet.
Mohamed og jeg utvekslet adresser og telefonnummer. Selvfølgelig vil jeg anbefale ham for de som trenger ham, og jeg vil bruke ham selv om jeg skal tilbake til Tanger. Han lærte meg å si takk og adjø på arabisk.
Hotellet hadde marokansk middag med magedans og annet spekakulært for turister. Vi syntes det var litt dyrt, så vi gikk tilbake til kaféen med fersk sjømat igjen. Det er en annen verden enn hva man opplever i trygge Norge. Utenfor vinduet sto en ung jente med en baby. Hun signaliserte at hun veldig gjerne ville ha maten vi ikke hadde spist opp. Før jeg fikk spurt kelneren om dette lot seg gjøre så vi en mann som viftet med en stor pengeseddel foran henne og hun formelig spyttet etter ham. Vi kunne lett tenke oss hvilke forslag han hadde for å bedre på hennes økonomi. Den samme mannen viftet også med pengene foran en guttunge som vi antok var broren hennes og guttungen la på sprang. Jeg fikk tak i kelneren og spurte om jenta kunne få maten vi ikke hadde spist. Han pakket restene av fisk og fersk brød i en pose som han gikk ut med. Ansiktet hennes strålte som en sol da hun gestikulerte takk gjennom vinduet! Jeg var stappmett med en flau smak i munnen.
Taxi var lett å få tak i. Ikke sikkert taxisjåførene parkerer og gjemmer seg fordi de ikke vil kjøre taxi i Marokko, slik de ofte gjør i andre land? De bittemå; - som tar maksimum 3 passasjerer er mørk turkise med en sterk gul stripe. De koster 10 dirhamer (ca. NOK 8) uansett hvor man skal innen byen. De andre taxiene, som har plass til fler passasjerer er hvite gamle mercedeser. De er det også mange av.
Søndag skulle vi returnere. Vi skulle hentes på hotellet kl. 1300 og da rekker man ikke mye før man skal dra. Resten av dagen gikk med til å vente på ferja, stå i passkontrollkø tre ganger igjen *sukk*.
Det er fint å reise til andre steder og oppleve andre lands kultur. Det er synd at man må bruke en dag på å reise til og fra, enda det er rett borte i hogget her.
Tanger er skitten og nedsarvet. De har bygd hus som de bare lar forfalle. Det er ikke hundeskitt over alt, slik det er i Fuengirola, heldigvis, men skittent og forfalt er det. Min spanske venn sa at marokkanere gjør hva som helst for å få komme til Europa, og det kan jeg meget godt forstå! Det ville jeg også ha gjort!
Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg får bo i Europa og jeg slipper å snyte noen for å overleve, og du verden hvor godt det var å få legge seg i egen seng!
Skal man til Tanger er det lurt å ta med
Her kommer det ikke bare én konge, men tre. Bildet er hentet fra www.vigoenfotos.com. I dag kommer kongene med godterier. I alle spanske byer, er det i dag kongeparade. Disse er forseggjorte og virkelig en severdighet! Lokale menn er utkledd som de hellige tre konger. De kaster glans og godterier til sine undersåtter. Ifølge www.spaniaweb.net er kongene ofte høyere politiske figurer i det virkelige liv. På denne måten kan politikerne markere sin snillhet overfor befolkningen. Paradene begynner gjerne mellom kl. 1700 og 1900. Spanjolene simpelthen ELSKER prosesjoner, så «alle» er i byen og står langs ruten for prosesjonen. Og i morgen er det helligdag, igjen.
Lørdagsmarkedet i Fuengirola er Costa del Sols største bruktmarked. Der kan man få kjøpt det meste. Det er bare det at det tar tid å finne det, for ofte ligger alt i hauger og i samme haugen finner du brukte såpestykker og do. fiskespader, nydelige krusifiks, sjeldne og verdifulle mynter, nazieffekter, antikviteter og rask og ræl. Men har man tid og ikke lar seg lure, så finner man det man trenger. De har ALT der! Sigøynerne går mellom bodene tilbyr sesongens frukt og grønnsaker fra tillebår. Noen går med vogner med drikke og roper og skriker at de har agua y cerveza. Flott at de er der, for man blir tørst av å traske rundt der i solen. Det er virkelig en opplevelse å være der. Det er lite turister der, mest vanlige «hvermannsen». Flamencokjoler (øverst til venstre) får m
an rimelige. Spanske damer vil ha en ny en hvert år og derfor er de til salgs for en rimelig penge og de er superflotte. De er forseggjorte og individuelle. På bildet til høyre sitter det en kar og venter på kunder. Jeg laget en ring rundt den lille chihuahuaen hans som venter tålmodig på at far skal pakke sammen så de kan dra hjem.
Nyttårsaften skal man spise 12 druer sammen med de siste 12 slagene fra kirkeklokken før midnatt. Dette skal gi 12 gode måneder neste år.Torsdager er gode dager. Da har jeg fri og kan gjøre hva jeg vil.
Da funderer jeg bl.a. over at det koster kr 9,50 å sende brev/julekort fra Norge og hit!!! Ikke rart vi fikk bare fem! Minstetakst for brev/julekort herfra til Norge er 0,53 € - altså tilsvarende kr 4,26.
Det er blitt sånn at bursdagshilsener, julekort, osv. kommer iform av en sms eller en e-mail. Alt skal gå så fort nå for tiden. Folk har kalender på mobiltelefonen men glemmer å sende bursdagskort. Finner man et gammeldags brev med frimerke på i postkassen, er det en «höjdare»!! Jeg tenkte på det i fjor på bursdagen min, at det var da egentlig litt trist å få bursdagshilsener i form av et bip i lomma. Laget derfor egne bursdagskort av bilder jeg hadde tatt selv, beskåret og jobba med, printa ut på blankt papir med en liten håndskrevet hilsen før jeg sendte de i konvolutt med frimerke. Funka fint det, helt til printeren ikke vil printe pent lenger. Her må man forøvrig lete for å finne et spansk bursdags- eller julekort i butikkene. Alt skal være så engelsk.
Det meste er nok billigere her enn i Norge, bortsett fra strøm og husleie. Og når det gjelder utvalg i kolonialbutikker/supermarkeder, så oppdaget jeg at Norge er et uland! Her har t.o.m. de små kolonialforretningene en egen slakteravdeling hvor man kan få det aller meste. Det er et utvalg man ikke kan tenke seg til om man har sett at slakterbutikker legges ned og må ta til takke med den maten Rimi-Hagen og Odd Reitan har valgt ut til det norske folk. Her får man fersk kjøtt av all slags dyr og vil du at slakteren skal skjære det i biter, skiver eller male det på kvern, så gjør han det der og da uten å ta ekstra betalt for det. Det er litt uvant for meg er at de selger harsknet spekk og hønseføtter. Begge deler skal visstnok være noe man bruker for å få god kraft. Fugler, som kylling, vaktler og kalkun ligger i disken med hodet og føttene på.
Sjømatavdelingen i de store supermarkedene kan ta pusten fra en som har sett ferskfiskavdelinger i Norge hvor fisken var minst 3 dager gammel. (sild, f. eks. får røde øyne etter 3 dager). Her har man tydeligvis et annet distribusjonssystem, så varene er ferske når de kommer til butikken. Alt legges på is og er rent og delikat. Det som ikke selges i løpet av butikkens åpningstid, selges til restaurantene etterpå, og dermed er det plass til ferske varer neste morgen. Her er det få fisker jeg har sett i Norge. Norsk laks er faktisk av bedre kvalitet enn den man får i Norge, hvilket vel betyr at det beste eksporteres? Makrell og ørret har de, men de andre fiskene har jeg ikke sett før. Vi bruker en del aborr fra Nilen og blåhai i tillegg til andre kjente typer fisk. Så er det masse skjell, reker i alle størrelser, akkar og blekksprut i alle varianter. Spanjolene ser forskrekket på meg når jeg forteller at akkar er mest brukt til agn i Norge. Får ta med meg kameraet en dag og spørre om jeg får fotografere.
Frukt og grønnsaker er selvfølgelig av ypperste kvalitet. Det er modnet i solen og det er ferskt fordi de har et godt distribusjonssystem her. Og kinakål har jeg aldri sett i grønnsaksdisken her! Det er vel i grisetroa; - der den hører hjemme.
Melk, yoghurt og ost finnes det all verdens varianter av, med og uten både det ene og det andre. Spekeflesk er et kapittel for seg. Spania har verdens beste spekeflesk. De lager det på gammeldags vis uten kjemikalier. Det ble for komplisert for amerikanerne, da de ville importere spekeflesk fra Spania, så det ble ingen eksport til USA. Grisene som brukes til superspekeflesket – pata negra – er, sammenlignet med lange slanke norske kotelettgriser, feite og trillrunde med korte rygger og fete hofter og lår. De holdes utendørs. De passes på, selvfølgelig, men de er ute i friluft og fóres på nøtter og koser seg!
Apropos passe på. Her slipper de ikke husdyra ut i utmarka og lar de seile i sin egen sjø en hel sommer for så å hente hjem de som er igjen om høsten. Her bruker man gjetere som passer på geite- og saueflokker. Ikke hører jeg noe hyling om at det som er igjen av ulv, bjørn og gaupe må drepes for enhver pris, heller.
Jeg gleder meg masse til weekendtur til Tanger! Vi reiser hjemmefra 6. januar om morgenen, først med buss til Algeciras, så med båt til Tanger. Vi skal bo på hotell Solazur (bildet) og setter nesen hjemover søndag 8. januar.
Så ble det jul! Juleduken (som ble faldet for hånd) ble omsider ferdig. Det ble norsk, svensk og spansk julemat, dansk akevitt, dyr vin til en forandring, latter, presanger og t.o.m. nissen kom! Fotografen hadde glemt hvordan man bruker selvutløseren og fant ikke igjen menyen i kameraet, så han ble ikke med på bildet.
Ribba er i ovnen. Alt er i rute. Gjestene kommer om en halvtime, og hva er da mer naturlig enn å blogge litt?I formiddag skulle jeg kose meg og pynte til jul og var nesten i ekstase over at jeg skulle ta frem juletingene mine igjen! Så ringer min venninne Britt kl. 1130 og sier: ”Hvor er du? Hvis du kan komme til byen til kl. 1230, så kan Ramon og jeg gifte oss i dag!” Ja ha!?? Jeg sa selvfølgelig ja og tusen tanker fór gjennom hodet mitt; - klær, presang, nyvaska hår, sminke, penger til taxi (jeg var alene hjemme og som hjemmeværende husmor er jeg ikke alltid utstyrt med kontanter).
Jeg skulle være forlover/vitne. Dokumentene ble skrevet under i sommer, men det tok fem mndr. å få de ”godkjent”. Vet ikke om det er fordi de begge er invandrere eller p.g.a. det spanske byråkratiet. Kanskje er det begge deler. Siden ingen skulle vite noe om dette, har vi ikke snakket om det siden vi signerte dokumentene i begynnelsen av juni. Jeg har tenkt på det noen ganger, og tenkte at jeg får da helt sikkert beskjed når det skal skje. Jammen fikk jeg beskjed! Én time før vielsen!!
Jeg hadde kontanter. Håret var nyvaska. Jeg hadde ingen bryllupspresang. Jeg sminket meg og fant et antrekk jeg syntes passet. Hadde en gang fantasert om at jeg skulle få beskjed i god tid, kjøpe et veldig fint antrekk......... Ha ha! Sparte de pengene, gitt!
Sendte bruden en s
ms da jeg var i taxien, i tilfelle hun var engstelig for om jeg virkelig kom i tide og kom dit i god tid. Det ble veldig god tid for vi fikk komme inn 40 minutter for sent. Da kom dommeren. Og da var det gjort på tre-fire minutter! Det som tok lengst tid var da dommeren forsøkte å si etternavnet mitt!
Det er da godt man kan improvisere når det trengs. Vel hjemme igjen i kveldinga fikk jeg tatt frem juletingene! Nå dufter det kongerøkelse som det alltid har gjort lille julaften................ og guttekoret synger fremdeles, og Chris Rea, Alf Prøysen, Jussi Björling, Hans Rotmo, Bing Crosby.... og det BLIR jul!!!!
Prøysens Julkveldsvisa går aldri av moten. Jeg har en norsk venn her. Han er ung, i begynnelsen av tyveårene, og er invitert til den svenske radiostasjonen Kustradio'n på julaftens formiddag for å fortelle om juletradisjoner i Norge og Brumunddal. Han fortalte at han hadde hatt møte med programlederen for å planlegge, velge ut musikken, osv. Han hørtes nesten bestyrtet ut da han sa at programlederen hadde funnet frem en annen sang av Alf Prøysen, men da sa min venn: ”Det MÅ da være julkveldsvisa!” Det må det, ja!
Jeg begyn
te tidlig i høst og søke etter og laste julemusikk, og helt tilfeldig kom jeg over Vienna Boys Choir (bildet). Jeg lastet musikk og satt med gåsehuden rett ut og tårer i øynene! Når disse gutta synger Ave Maria blir det en sterk opplevelse, og hvem fant på at det skal være kvinner i kor? Fy skam! Ekte korsang er gutter!!! De store gutta synger utrolig vakkert, og disse små som enda ikke har kommet i stemmeskiftet imponerer!
Chris Rea’s ”Driving home for Christmas” vil alltid minne meg om en lillejulaften vår eldste datter kom kjørende med bilen full av pakker og godt vi skulle kose oss med i julen og kasettspilleren i bilen på full guffe med akkurat denne sangen! *sukker og minnes*
Det er mange jeg kunne ha nevnt, for julemusikken er viktig for meg. Men jeg sier som en tidligere kollega i Norge: ”Det nyttar ikkje å sitja her med spjotet senkja!” Jeg må komme meg opp av stolen og gjøre meg ferdig til jul! Og favorittjulemusikken kommer etter tur her fra PC-rommet!
Med et liv i andalusisk tempo kan man sitte her og pludre to dager før jul. Det meste er ferdig. Mangler litt på den nye juleduken, men den blir ferdig. Ribben er lagt i vann, akevitten er i hus, likeså hodekål og karve for hjemmelaget surkål. Det skal lukte surkål over HELE huset og vel så det, og våre spanske og argentinske naboer vil vel lure på hva ialle dager vi lager.
I forbindelse med julen i år, blir det slik: 26. desember er normalt ikke helligdag, men fordi 1. juledag faller på en søndag, er 26. helligdag for å kompensere for dette. 28. desember er ikke helligdag, men Día de Los Inocentes, som tilsvarer 1. april i Norge. 2. januar er ikke normalt helligdag, men ettersom 1. nyttårsdag havner på en søndag, overføres helligdagen til mandag. 6. januar er hellige tre kongers dag, dagen da spanjolene opprinnelig ga julegavene til hverandre. De gjør det enda, men har i tillegg innført skikken med julegaver på julaften. 6. januar er det prosesjoner i gatene med lokale menn som er utkledd som tre hellige konger som kaster godteri til alle ungene som har samlet seg langs ruten.
Det går mot jul, også her. Staken har vært på bordet siden slutten av november og det har adventskalenderen, også. Vi har adventskalender etter en idé av en tidligere kollega i Norge: Man tager en stor kurv. Oppi der legger man 24 presanger. Man fester bånd rundt hver pakke. I enden festes lapper med tall fra 1 til 24. Da er det en presang for hver dag frem til jul. Kurven med pakker kan være en pen dekorasjon alt etter hvilken kurv man velger og hvordan man velger å pakke inn de små og store overraskelser. Dette er da en mye bedre idé enn å kjøpe en kalender med gammel tysk sjokolade?
Det blir ingen hvit jul her, håper jeg. Det dekoreres i parker og andre steder kommunen er ansvarlig for og for det meste får det stå i fred. Rundkjøringer på Costa del Sol er noe for seg. Det får vi ta en egen post om, siden kanskje? Til jul blir de pyntet med julestjerner og/eller julegleder, reinsdyr som er hvite i dagslys og som lyser i mørket. I gatene henges det opp lysdekorasjoner. Bildet er tatt i formiddag i én av Las Lagunas mange parker.
Internett er lure greier! Da jeg hadde internettbar her i byen, hadde jeg noen få skandinaviske kunder, og hun var jo søt den gamle norske dama som sa: "Næmmen! Har du VG på internettet ditt? Så smart, du!" Jeg forsøkte å forklare litt om internett, at jeg ikke hadde et eget internett men at det var ganske så internasjonalt.
Leser på Nettavisen at Petter Stordalen mobbes i norske media for at han har tatt manikyr. Blir nesten opprørt på Stordalens vegne! I Norge er det ikke "in" å stelle seg. Bare jålete kjerringer som steller negler og hender, ikke sant? Bare gamle kjerringer som ikke når ned til føttene sine som får pedikyr, ikke sant? I Norge er manikyr og pedikyr så lite utbredt at folk vet ikke hva som er hva! Om en mann skulle finne på å være velstelt, så kalles han en puddel! Ikke mobb kameraten min! Jeg har meget stor sans for Stordalen (nok en gang via info fra min yndlingsniese!)! Jeg så ham på TV i Norge under TV-aksjonen i høst og registrerte hans engasjement for fistola, som jeg aldri hadde hørt om før! Han er slett ingen puddel! Dessuten, det kan hende han fikk pedikyr og at den som registrerte dette og lo av det sammen med kompisene etterpå, ikke visste forskjell på pedikyr og manikyr! Hipp hurra for menn som steller seg! Hipp hurra også for menn som skjønner at når øyenbrynene vokser opp og ut så de skygger for sola, er det på tide å stelle de!
