Mijas pueblo

Mijas pueblo fotografert fra terrassen vår i september 2005. Den amatørmessige hvite pilen (jeg fikk det ikke til bedre!) peker på kapellet jeg har omtalt når jeg har skrevet om fjellturene.

Det er så fint med fjelltur!!

Vi kom oss på fjelltur i dag, også. Vi gikk ned til byen og tok bussen til Mijas pueblo sammen alle de britiske pensjonistene. Vi tok en kjapp café con leche ved bussholdeplassen før vi klev trappene opp til veien som går til Coín og opp til utgangspunktet for stiene. Siden vi hadde gått den røde stien før, valgte i dag den gule. Den er iflg. infotavlen 1,6 km. Den gikk rett til værs! Den har mindre stein enn den røde stien. Her var det for det meste tørr jord. Mykere underlag og mindre renslig. Å du store mi tid som det gikk oppover! Jeg håpet hele tiden at stien skulle flate ut litt, så man kunne få igjen pusten. Dårlig med utflating, ja. Vi måtte stoppe underveis og drikke vann.

I dag var det ikke så varmt og da behøver man ikke så mye vann. Det var faktisk litt kald vind (allting er relativt) da vi kom på toppen. Etter et par timer var vi ved enden av den gule stien og jeg kunne endelig få kaffe og niste! Den lille stålthermosen var stor nok for kaffe til to personer. Mens vi rastet og beundret utsikten sprakk solbrillene mine uten at jeg hadde rørt de.

For å komme ned igjen hadde vi to alternativ – enten gå tilbake samme vei eller finne den blå stien. Artigere med noe nytt, så det ble den blå stien ned.

De nye fjellskoene fungerte perfekt. De er lette å gå med og har god gripesåle på stein. De ble veldig skitne av å gå på tørr jord.

Vel nede i Mijas pueblo hadde bussen gått 3 minutter før vi kom! Hadde jeg brukt 3 minutter mindre på å kjøpe nye solbriller........... Vi ventet på neste buss, som også var stappfull av britiske pensjonister. I det bussen var i ferd med å parkere på rutebilstasjonen gikk bussen til Las Lagunas! Uflaks med bussene på hjemtur. Husbonden foreslo vi skulle drikke kaffe mens vi ventet på neste buss, men med hylende unger som fór rundt på sparksykler, takket jeg nei. Jeg er ikke spesielt begeistret for hylende unger. Det ble derfor taxi fra Fuengirola, og jeg tror at den unge taxisjåføren så på feil tabell, for han forlangte hverdagstakst. ... og jeg protesterte ikke.

Man kan blogge om det meste

Noen tror de kan redde verden ved å skrive aggressive og kritiske innlegg i bloggen sin. Så lenge aggressive og kritiske innlegg kun leses av kjerringer som sender klem og nattanuss til bloggeren, så skjer det ikke de helt store endringer i verdenspolitikken.

Andre er mer realistiske. Man blogger fordi man synes det er morsomt; - altså for sin egen fornøyelses skyld og for å meddele de som bor langt unna noe av det som skjer. Verdenspolitikken overlater jeg til andre å stelle med. Man kjenner da sin begrensning.

I dag følte jeg for å blogge om nøkkelost. Ja, faktisk; - noe så enkelt som nøkkelost! Ikke mye verdenspolitikk i nøkkelosten, men smaken og duften minnet meg om kveldsmat i Nestun; - hos tante Karen og onkel John – for lenge siden, da je var så lita og mørkredd at jeg knapt turte gå hjem etter kveldsmaten.

Om penger, plunder og heft og en god venn, del 4

Når enden er god, er allting godt! Marios innsats på mine vegne overfor INEM (spansk Aetat) førte frem. At det tok veldig lang tid, kan ikke Mario klandres for. Det er sånn det er her. Mario brukte av sin fritid, han hadde bensinutgifter og tlf.utgifter for min skyld, og blånekter på at jeg skal betale ham.

Som om dette ikke var nok, har han også sørget for at jeg fikk reparert mobilen min, som fikk senskader etter runden i vaskemaskina. Jeg fikk en reaparasjon til 20€. Alternativet ville vært å kjøpe ny mobil.

En skrivefør kvinnes tastatur

Sånn blir de seende ut etterhvert, tastaturene mine. De er forbruksvare. Lange negler klorer av bokstavene. Det er egentlig ikke så farlig, for jeg vet hvor bokstavene er. Jeg bruker å kjøpe nytt tastatur til vi får besøk som gjerne vil sjekke e-post, osv. mens de er her.

Åååh, hvilken glede!!!

Endelig er det i hus; - fotoprogrammet mitt!! Det er installert og alt er bare fryd og gammen!!

Enda en fjelltur

Det var så godt for både kropp og sjel med fjelltur sist søndag, så jeg ville ta turen i dag, også. Ekstra hyggelig at husbonden ville bli med meg! Solen skinte fra skyfri himmel. Jeg tenkte det fikk holde med én sekk. Vi hadde nyinnkjøpt stålthermos - en ekte Thermos - med kaffe, brødskiver, masse vann, tørkerull og våtservietter. Vi gikk ned til byen for å ta bussen til Mijas pueblo.

Vi kom oss avgårde med bussen som gikk fra byen kl. 1055. Jeg husket krinkelkrokene og trappene Carlos hadde geleidet oss gjennom og oppover forrige søndag, og vi fant utgangspunktet for alle stiene, nedenfor det lille gamle kapellet oppe i fjellet. Det sto på infotavlen at det ble bygget av munker i 1710, så det er da et gammelt hus. Vi valgte den enkleste stien i dag, også. Man må kjenne sin begrensning.

Vi strevde oss oppover stiene, svette og forpustet, begge to. Den røde stien er 2,9 km lang og den går mest i oppoverbakke, litt i nedoverbakke og i svinger. Ville dyr vi så bregrenset seg til firfisler, sommerfugler, veps og fluer. Veps og fluer dukket opp da vi spiste nisten vår. Thermosen var en skuffelse. Kaffen var lunken.

Jeg fant ikke igjen rasteplassen fra forrige søndag, men jeg fant en som var like god. Sekken ble lettere å bære etter hvert. Vi hadde med for mye vann, men fikk målt hvilken mengde som er nødvendig.

Etter rast med brødskiver og lunken kaffe tok vi samme sti tilbake. Stien består av stein stort sett hele veien, så man blir ganske sårføtt etter ca. 6 km. Her ser jeg for meg en investering i bedre sko.

Slitne ble vi. Svette ble vi. Jeg ble litt solbrent fordi jeg ikke hadde tatt på solkrem

Søndagstur i Mijasfjellet

Omsider ble det fjelltur! Jeg har ønsket det lenge, men det ble ikke før i dag. Vi møttes på rutebilstasjonen, Ragnar (som er her på ferie), Elisabeth, Carlos og jeg. Carlos skulle være vår lokale guide. (ref.: snakk alltid med lokale kjentfolk) Jeg hadde vel sett for meg noe a la en søndagstur i bymarka i Trondheim. Dette skulle vise seg å ligne mer på en utmarsj i Fremmedlegionen.

Vi tok bussen opp til Mijas pueblo. Dette har vært en svært sjarmerende hvit andalusisk by. Dessverre er den nå kommersialisert med altfor mange turister. Vi klev opp noen trapper, som i utgangspunktet var krevende for meg og kom oss opp i fjellet. Vi så på rutene for stiene. Vi valgte den som er merket med rødt fordi den er den minst krevende.

Utsikten kan knapt beskrives. Man ser da helt til Afrika! Skulle kanskje hatt med kikkert. Stien er ikke preparert og dillet med slik stier jeg har gått på i Norge. Det er en sti. Nada más. Vel, noe mer var det. Rosmarin- og lavendelbusker står som einerbusker langs stien, noen piggete planter vi måtte passe oss for og gammel og ny furuskog i skjønn forening etter skogbrannen der oppe for 5 år siden.

Underveis var det også informasjonstavler på spansk og engelsk, om gress som vokste der og som i gamle dage ble brukt til å lage reip, kurver og sko p.g.a. at det er så utrolig sterkt. Vi kom til et gammelt marmorbrudd som det også var informasjon om og bilder av hårdt arbeidende menn i hine hårde dager. En gammel og nedlagt kalkmine passerte vi også.

Det er virkelig strabasiøst å gå i stekende sol i fjellet! Jeg hadde forestilt meg at det skulle være kaldere/svalere der oppe, men med solen stekende midt imot fjellet ble det bare varmere og varmere. Vi stoppet ofte for å drikke medbragt vann. Tørt som det er, så kan man ikke leske seg i fjellbekker. Vi hadde litt niste med og fant en skyggeplass hvor vi rastet.

Den røde stien er ikke en sløyfe og når vi var ferdig med den røde stien kunne vi velge om vi ville gå samme vei tilbake eller om vi ville ta den grønne stien tilbake. Den grønne er lengre men mindre strabasiøs, mente Carlos. Vi syntes alle at det ble lite spennende å gå samme vei tilbake, så vi gikk for den grønne stien. Imidlertid kom vi til en etappe uten trær og skygge. Det var fortsatt stekende sol og vi var nesten tomme for vann. Carlos mente det ikke var forsvarlig å fortsette som planlagt og det er ingen skam å snu.

Her nytter det ikke å ringe etter taxi om man skulle bli sliten. Man får komme seg ned til sivilisasjonen ved egen maskin. Jeg tenkte på hvordan det ville være om man fikk et illebefinnende der oppe og måtte ha legehjelp. Jeg tror faktisk at om så skjedde, så ble man hentet av et helikopter som heiste den syke kroppen opp i en not. Vi snudde, og aldri har det vel vært så deilig å gå i nedoverbakke!

Vi tok korteste vei tilbake til Mijas pueblo og fant en bar hvor vi bestilte vann og kjellerkaldt øl. Jeg skal si det smakte!!!!

Jeg kjøpte et stort forkle som ser ut som en flamencokjole i en av de utallige butikkene som er ment for turister (!). Har ønsket meg et slikt et lenge, og dette var mye penere enn de jeg har sett før, så det er jeg glad for.

Bussen ned til Fuengirola er ikke noe å skrive hjem om. Vi kom oss ned til byen, takket for laget og lat som jeg er/utslitt som jeg var, spanderte jeg 7,50€ på taxi hjem. Jeg er lettere solbrent; - ikke mye, men nok til at det blir litt farge i morgen.

Og det blir garantert fjelltur igjen!

Andalusisk infrastruktur

Det er ikke alltid like lett å forstå den. Når det gjelder buss fra Fuengirola og opp til oss, så er det en god stund siden vi fikk det. Det er fint når det plaskregner, når det er nesten 40 røde grader i skyggen og man må gå i sola, og det er fint når man har tungt å bære.

Rutetabeller hadde de ikke, så vi var ute og tok bilde av rutetabellen på bussholdeplassen og produserte en egen rutetabell. Man får integrere seg og innrette seg etter hvordan ting er. Litt synd var det at siste bussen gikk fra byen kl. 2150 om man hadde det morsomt og ikke ville dra hjem tidlig.

Så forsto vi at de skulle endre rutene. Det kom et nytt buss-stopp nærmere heimen, og DET er jo fint. Forleden dag hadde de fjernet rutetabellen på buss-stoppet som har vært gjeldende hittil. Jeg løp litt frem og tilbake mellom gammelt og nytt buss-stopp og endte opp med å ta taxi, da det ikke kom buss verken fra den ene eller andre retningen, og jeg hadde en avtale nede i byen. Jeg er ikke så integrert at jeg kommer tuslende en time for sent til avtaler enda.

Husbonden var nesten entusiastisk da han kom hjem i formiddag og hadde sett at de hadde satt opp nye rutetabeller på både gammelt og nytt buss-stopp. Den var gjeldende fra den 28. Han hadde fotografert rutetabellen, og vi syntes det var storartet at siste bussen herfra går kl. 0208. Da kan man spare taxipenger om man er i byen og våre gjester kan også ta bussen ned til byen en sen kveld.

Jeg hadde en avtale i byen kl. 1600 og skulle ta bussen kl. 1548. Kl. 1510 hadde det enda ikke kommet noen buss, så jeg måtte ringe etter taxi. Mens jeg ventet på taxien kom det en buss - til et helt annet klokkeslett enn det som står på rutetabellen som ble satt opp i går og som er gjeldende fra den 28. Man blir ikke overrasket over sånt når man har opplevd at buss-sjåføren går på bar og tar en kaffe og en bocadillo (baguett) når bussen hans allerede var 15 minutter etter ruten. Mat skarrem ha!

Nå viser det seg det; - at de nye rutene gjeldende fra den 28. er gjeldende fra 28. november!!! De fjernet de gjeldende rutetabellene og satte opp de som skal tre i kraft om to-2 mndr.! Og, jo da; - man må faktisk se det humoristiske i det!

La feria del Rosario

Nå er programmet i hus. Håper jeg skal få anledning til å være litt på feria'n i år også, og blogge litt om denne spennende kulturaktiviteten. Jeg vil berømme andaluserne for deres evne og vilje til å ivareta gamle tradisjoner!

Mañana

La Feria del Rosario, kalles byfesten i Fuengirola. Den arrangeres hvert år 6. til 12. oktober. Jeg har vært innom kulturhuset for å spørre på programmet, som de forøvrig er så knepne på at det kun deles ut ett eksemplar til hver. I forrige uke visste ikke damen i resepsjonen NOE om når man kunne forvente at de hadde programmet. Først fredag var hun sterk og klar når hun sa at programmet kom på mandag denne uka. Fint! Glimrende! Jeg ventet til torsdag med å stikke innom for å hente programmet. En mann som satt i resepsjonen sa at de hadde ikke fått det enda og at det KANSKJE kom i dag. Men det blir vel helst i morgen, tenker jeg............. eller en annen dag.

Om penger, plunder og heft og en god venn, del 3

Viser til post av 20 juni om penger, plunder og heft og en god venn del 2. Jeg ringte Mario som avtalt og spurte om han hadde en dag ledig hvor vi kunne dra på INEM siden jeg ikke har fått noe svar på brevet. Mario var så imøtekommende! Han sa at han skulle stikke bort til INEM og høre med saksbehandleren, og dersom det var nødvendig å ha meg der i egen person, så skulle han komme og hente meg. I motsatt fall skulle han komme innom og orientere meg om hva som kom ut av samtalen med saksbehandleren.

Mario kom for å orientere. Han fortalte at saksbehandleren hadde mappa mi på pulten! Jeg ble ikke imponert av å høre det. De har alle sakspapirer på pulten for de arkiverer ikke i dette landet. Mario poengterte at mappen min lå øverst, som om det skulle være et godt tegn. Imidlertid var det sånn at saksbehandleren i Málaga; - som hadde fått tilsendt brevet mitt, han var på ferie - til 15. september. Mario fikk dermed beskjed om å komme tilbake etter 15. september. De er ikke direkte effektive her.

Mens vi pratet la Mario merke til pedometeret mitt. Jeg har intensivert gåingen min etter at jeg leste om LHLs kampanje Hvert skritt teller. Pedometer på spansk er cuentapasos (direkte oversatt: telle steg). Jeg er ikke helt stø i spansk for å si det mildt. Jeg presterte å si at det var et cuentapedos!!! Det heter jo pedometer både på norsk og engelsk, så her ble det en liten feilkobling i hjernen eller i munnen. Pedos på spansk er fjert i flertall. Jeg hadde allerede passert 9.000. Unødvendig å si at resten av samtalen foregikk på engelsk.. og at jeg er veldig glad jeg ikke var i sportsforretningen og spurte på et cuentapedos?

Anonyme kommentarer

Fra og med i dag slettes alle anonyme kommentarer fortløpende. De som vil meddele noe får si hvem de er, eller la være å kommentere. Om man velger å klikke på 'anonymous' når man kommenterer, så kan man alikevel gi seg til kjenne. Dette gjelder også hagebloggen

Kolibri, du liksom!

Jeg ble stor i øynene da jeg var ute på terrassen en morgen ved soloppgang. Ved nattsjasminen, som enda hadde blomstene åpne, var det en liten tass som lignet mistenkelig på en fet kolibri!! Den sto stille i luften og forsynte seg av en blomst med vingene i propellmodus. Den fór selvfølgelig da jeg storøyd bøyde meg frem for å se litt nærmere. Kalle og husbonden trodde ikke at jeg hadde sett en kolibri. Jeg googlet i vilden sky og fant ut at den bare lever i USA. Jeg var enda i tvil, for den så da ut som en kolibri......

Vittig var det at jeg noen dager senere leste på VG Nett om en mann som hadde fotografert noe han trodde var en kolibri i Lusterfjorden i Sogn. "Ah! Er de i Sogn, så er de sikkert her, også" tenkte jeg. Litt senere samme dag kom det en forklaring på hvilken skapning som var fotografert i Lusterfjorden. Det var en Macroglossum stellatarum. Vel, da var det vel en slik en jeg så også.......... Den ligner kanskje ikke så mye på en kolibri. Den har i tilfelle et veldig lite hode og en feit kropp.... men jeg har nå aldri sett verken Macroglossum stellatarum eller kolibri i virkeligheten..........

Regn

Det regnet litt i går formiddag, og det var faktisk forfriskende deilig.

Enda en sommergjest!

Kalle er kommet på besøk og vi "moillkose" oss; - her med gravlaks fra Nord-Norge, dillstuede poteter, øl og akevitt.

Vi er lettkledde, ja. Det er jo mellom 30 og 40 grader midt på dagen!

Streamside's Zoe Picasso

Hun er en fryd å ha i huset! Hvilket temperament! Hun er bare veloppdragen og snill og glad hele tiden!

Tempen

Man har ikke ork til så mye når utetemperaturen er høyere enn kroppstemperaturen.

Kveld på terrassen

Sommergjesten

Streamside's Zoe Picasso er kommet på besøk. Hun er en engelsk springer spaniel. Hun skal være her noen uker mens eierene er utenlands. Kjempekoselig å ha hund igjen!

Her er hun avbildet i går kveld - avslappet etter barbesøk og da hun ville se på fyrverkeriet.

Spain is different.......

Kopiert med tillatelse fra www.spaniaweb.net:

«Korrupsjonsskandalen har satt byen ettertrykkelig på verdenskartet

Korrupsjonsskandalen i Marbella har skapt overskrifter rundt i hele verden. Til og med i aviser i Kina har det stått om denne saken. Hele kommunestyret er foreløpig tatt ut av arbeid, og regjeringen vil oppnevne et eget midlertid kommunestyre som skal styre kommunen inntil det nye kommunevalget neste år.

Visestatsminister Maria Teresa Fernandes de la Vega beskriver situajonen som meget alvorlig. Hun sier også at det er første gang i spansk demokrati at et sted er uten et valgt styre. Hun la til at regjeringen aldri vil tillate korrupsjon på offentlige kontorer. Presidenten i Junta de Andalucia, som har vært i Marbella og han beskriver saken som «et angrep på en demokratisk institusjon».

Mellom 20 og 30.000 huseiere som har kjøpt hus på eiendom som er kjøpt ved bestikkelser, og derved ulovlig, vet fremdeles ikke hva som vil skje med eiendommen sine. Rundt 7.500 familier kan, teoretisk sett bli kastet ut fra hjemmet sitt. Men det er lite sannsynlig at det vil bli tatt noen avjørelser før valget neste år. Regjereingen har avvist forespørsler fra opposisjonspartiet PP om fremskyndelse av valget fordi det kun er ett år igjen til valget. Verdier for 2.4 milliarder €, inkludert bondegårder, kunst, veddeløpshester, kontanter og et helikopter er av de ting som er blitt beslaglagt.

Borgermester Marisol Yague sitter fortsatt fengslet i Alhaurin, sammen med 9 andre som heller ikke slipper ut mot kausjon. 24 personer er hittil arrestert, inkludert en forretningsmann fra Torremolinos som er beskyldt for forfalskning ifm med å gi byggekontrakter. Den lokale politisjefen i Marbella, Rafael del Pozo har også måtte møte i retten, men er ikke siktet for noe. Sjefen for byplankontoret, Juan Anntonio Roca, som man tror står bak mye av korrupsjonssakene har også vært inne til nye avhør.»

Bursdagsselskap 7. juli

E-post på ferie

Dette skjedde på begynnelsen av dette århunderet. Jeg vet det skjedde en gang mellom år 2000 og 2002. Det skjedde i Norge. Jeg hadde byttet bank ifm. med et huskjøp. Banken ble valgt etter dens gode navn og rykte for lave gebyr, god service, høy rente, osv. osv.

Jeg fikk min egen kunderådgiver, en dame som virket oppegående og service minded. Alt så greit ut.

Jeg hadde et spørsmål til min kunderådgiver. Jeg syntes e-post var en grei måte å kommunisere på når ting ikke hastet. Hun kunne lese posten når hun hadde tid og besvare når det passet best. E-post ble sendt.

Det gikk tre uker. Jeg hørte ikke et pip fra min kunderådgiver. Jeg nevnte det tilfeldigvis for min NK en dag vi drakk kaffe sammen. Han hadde brukt banken lenger enn meg og ga uttrykk for at e-post kanskje ikke var beste måte å kommunisere med de på. "Du må ringe, vet du!"

Jeg ringte.
- God dag! Det er Liv *****.
- God dag, ja!
- Jeg lurer litt......... Jeg sendte deg en e-post for tre uker siden. Siden du ikke har svart, så lurer jeg på om du kanskje ikke har fått den..........?
- Oh! eheem..... *kremt* Jo.... Nei..... Du skjønner det........ at han har vært på ferie i tre uker, han som laster mailene..........

I mitt hode dukket det opp bilder av en mann som lastet alle bankens mailer, printet de ut og distribuerte de til de respektive inn-kurver.............

Marinert fiken

Man tager 2 dl sukker, 2 dl rødvin og 2 dl portvin, koker det opp og tilsetter 10 stk. fiken delt i fire. Fikenbitene småkoker i vin- og sukkerblandingen et par minutter. Fiken tas ut og vin og sukker koker videre til det er redusert til sirup. Sirupen helles over fikenbitene og vips, så har man marinerte fiken. De skal settes på tannpirkere sammen med jarlsbergost, sto det i oppskriften. Blir vel kanskje verre å finne jarlsbergost her, men det finnes sikkert et alternativ.

Gass peiser?

Gass peiser sto det som én av favorittlinkene hennes på bloggsiden. Jeg klikket meg inn. Jeg har aldri hørt om gass som peiser, så jeg ville se hva det er. Fant ingen gass som peiset der, bare gasspeiser.... og lurer på hva som får folk til å ha gasspeiser som favorittlink..........?

Vi bruker gass til å varme vannet. Den har enda ikke peiset......... tror jeg.... Jeg har iallefall ikke registrert noen peising...... fra gassen. Det skulle tatt seg ut i et vakkert hjem!
Gass bilen kommer i vår gate to gan ger pr. uke. Det er ikke all tid jeg opp dager den. Når det er varmt opp holder jeg meg inne, for di det er sval ere og for di jeg job ber inne. Jeg burde altså henge på bal kongen hele dagen for å opp dage gass bilen tids nok til å be stille en flas ke eller to. Det finnes held igvis alt ernativ. Om jeg går tom for gass, kan jeg ringe til lever andøren. Hvis jeg snak ker med en dame, så sier hun all tid at best illingen er not ert og at gassen kom mer i mor gen. Det stem mer aldri. Hun sier nok det bare for di det høres effek tivt ut. Om jeg snak ker med en telef onsvarer, får jeg ikke bek reftet leve rings dag, og slip per å irr itere meg over at de ikke holdt ord.

Frukt

Husbonden sa han syntes jeg var lite presis når jeg hadde skrevet frukt på shoppinglisten. «Jeg gir deg mulighet til å velge, til å overraske og begeistre» svarte jeg. Han både overrasket og begeistret meg da han kom hjem med årets første fiken og moreller!

Kaffegrut og pealing

Pealingkremer kan man kjøpe i dyre dommer, især fra produsenter som har et fint navn. Jeg fikk et tips om å bruke kaffegrut. Jeg prøvde det og det er intet mindre enn supert! Jeg har brukt det på kropp, ben, armer, føtter og hender. Tror kanskje det er litt røft å bruke i ansiktet. Kaffegruten skylles lett av i dusjen. Det lukter ikke kaffe av huden etterpå. Huden blir silkemyk! Som min spanske venninne Inma sier: "Ofte er det enkle det aller beste!"

Det er sommer! Det er sol og det er søndag!

Godt og varmt, ja! Bildet er fra www.euronews.net. De har så pene værkart!

Kan man kvalitetssikre journalistarbeid?

Bloggen min er ikke ment for sure oppstøt og gulping. I dag tillater jeg meg et lite hjertesukk:

Kan journalistarbeid kvalitetssikres? Altfor mye av det er direkte elendig. Har journalister dyslektiske overordnede? Er kvalitetssikringen forsvunnet pga budsjettkutt? Jeg har kanskje blitt klokere, mindre naiv og mer kvalitetsbevist med årene? Er det derfor jeg reagerer på slett arbeid?

Det skrives stadig om klappjakt på forbrytere. Hvem er det som klapper frem forbrytere – politiet? Ser for meg gutta med selvlysende vest og batong klapper frem forbrytere.

En journalist skrev om brasiliansk voksing av bil! Det var liksom kremen av voksing og godt stell for bilen. Jeg sendte henne en mail og spurte om hun visste hva brasiliansk voksing er. En annen hadde en artikkel med følgende overskrift «Hvorfor horekunder bør skytes» Eksemplene er mange, for ikke å si uttallige. De skriver om ting de ikke har det aller minste peiling på og uttaler seg skråsikkert og bombastisk.

De kan ikke skrive korrekt norsk. Ikke de som er født og oppvokst i Norge, heller. Hvor var de i norsktimene? Hvordan kan de få jobb som journalist når de ikke kan skrive norsk?

I dag står det på forsiden på www.sol.no at «Brukerne raste mot Messenger-kaos» Hva vet de om det? Har brukerne ringt eller mailet til SOL og «rast»?

De forteller oss at «Den norske værdamen Tone Bekkestad fjernes med øyeblikkelig virkning fra skjermen etter nakenbildet.» Hallo?! Trenger vi vite dette? Hvor interessant og enestående er det for Kari og Ola at en nordmann har mistet jobben i Sverige? Historien om 50 nordmenn og svensker som mistet jobben for et norsk selskap i Spania ville garantert vært en større sensasjon!

Kjære ansvarlig redaktør! Du har de samme muligheter som andre ledere i næringslivet. Har du vært uheldig å ansatt et naut av en journalist, så får du ta konsekvensen av det! Du kan kalle inn nautet på kontoret, lukke døren og fortelle vedkommende at det kan være en god idé og se seg om etter noe annet å gjøre. Velger du å beholde nautet, er det faktisk ditt ansvar å kvalitetssikre arbeidet hennes/hans.

Mannfolk - igjen!

Det hender jeg får 'forwards'. Når jeg får de fra folk som vanligvis ikke sender slike, så leser jeg de. Denne fikk jeg i dag, og jeg synes den er morsom:

Dette skjedde under skapelsen:

Gud sa til eselet: Du skal kalles et esel. Du skal knegge dagen lang og bli kalt dum.
Du skal bli 20 år gammel.
Eselet svarer: Det høres ikke ut som et godt liv. Kan vi ikke si at jeg skal bli 5 år?
Gud aksepterer.

Så skapte Gud hunden.
Gud sa: Du skal kalles en hund, leve som et underkastet dyr, leve av rester ved middagsbordet og passe på huset. Du blir 35 år gammel.
Hunden svarer: Kan vi ikke si at jeg skal bli 15 år?
Gud aksepterer.

Så skapte Gud papegøyen.
Gud sa: Du skal kalles papegøye. Du skal sitte i et hjørne av stuen og gjenta alt det folk sier, til stor irritasjon for alle. Du skal bli 75 år.
Papegøyen: Kan vi ikke nøye oss med at jeg blir 50 år?
Gud aksepterer.

Så skapte Gud mannen...
Gud sa: Du skal være et menneske, mannen, du skal leve det gode liv. Du skal være klok og intelligent, og du styrer og bestemmer over denne verden.
Du skal leve i 20 år.
Mannen: Det høres ut som et riktig godt liv, men kan det ikke vare litt lengre? (Det er her mannen bruker sin intelligens for første gang)

Kan jeg ikke få de 15 årene som eselet ikke ville ha, de 20 som hunden avslo og de 25 årene som papegøyen ikke hadde lyst på?
Gud aksepterte.
Derfor lever mannen et deilig liv inntil han er 20. Så blir han gift.
De neste 15 årene knegger han dagen lang, og blir kalt dum.
Så får han barn, er kuet, og passer på huset de neste 20 årene.
De siste 25 årene sitter han i hjørnet av stuen og gjentar alt folk sier, til stor irritasjon for alle.

Om penger, plunder og heft og en god venn, del 2

Mario og jeg møttes på INEM presis kl. 0930 som avtalt. Han hadde festet etter at Spania vant fotballkampen mot Tunisia i VM i går, men var i høyeste grad oppegående med godkjent ånde.

Inne på INEM satt saksbehandleren uvirksom borte i en krok med pulten full av dokumenter i stabler. Vi fikk prate med ham med én gang. Saksbehandleren var seriøst interessert i mitt problem, sa jeg fikk skrive et brev og komme tilbake med det før kl. 1200. Med en godhjerta venn, som skriver flytende spansk, er utdannet og vet å formulere seg høflig og korrekt, som kan skrive på PC, så lar alt dette seg gjøre innen fristen. På vei tilbake til INEM var vi innom en papelería så jeg fikk kopiert begge brevene.

Tilbake på INEM i god tid før tidsfristen fikk vi saksbehandleren i tale igjen. Han tok brevet mitt, stemplet det, stemplet kopien min. I Spania er stempel en meget viktig ting. Alt skal stemples, helst med et digert rundt stempel. Saksbehandleren sa at jeg kunne ikke forvente å få svar før det var gått to måneder, fordi det er sommer og allting. Vel, de rir ikke den dagen de saler her. Han sa at om jeg ikke hadde hørt noe innen utgangen av august, så fikk jeg komme tilbake. Jeg smilte høflig, tok ham i hånden og takket så mye for hjelpen. August-september, ja. Det er lenge til. Jeg hadde en liten stund fantasert om å kjøpe en vakker dvergpinchervalp jeg har sett i zoobutikken............men det ble det ikke noe av. Og Mario bør forgylles!

Om penger, plunder og heft og en god venn

Det begynte i slutten av april, da jeg fikk brev om vedtak fra INEM (spanske Aetat). De hadde vedtatt å utbetale meg 38,33€ pr. dag fra og med 1. oktober 2005 til og med 31, januar 2006. I slike situasjoner faller jeg lett av pinnen og dette uventede brevet fikk meg til å begynne å leke med kalkulatoren. Jeg så for meg nesten 4.000€! Når jeg fikk tenkt meg om og tatt rede på hvor mange dager man regner med (man får jo ikke for alle dager i en måned), så ble det alikevel en pen sum på knappe 3.000€. Kjempemessig!

INEM utbetaler den 10. i hver måned, så 10. mai var jeg meget entusiastisk da jeg gikk ut tidlig for å gå i minibanken. Var ikke fullt så entusiastisk da jeg gikk hjem og bare hadde fått knappe 1.000€. Jeg tok ut et kontoutskrift og så at det var kun innbetalt knappe 1.000€. Jeg funderte litt på dette, om de kanskje delte opp beløpet, slik at jeg ville få litt penger hver 10. fremover.

Jeg fikk rek. brev fra Ministerio de trabajo. De skriver på spansk her til tross for at et tidligere omtalt folkeregisterkontor i Norge gjerne hadde sett at skriftlig dokumentasjon i Spania er på norsk eller svensk. Akkurat nå kunne også jeg ha foretrukket det. Jeg forsto at de hadde tatt 2.090€ fra meg. Forøvrig var det mest om paragrafer.

Jeg måtte til min gestor for å få hjelp. Hun var selvfølgelig på ferie, så jeg fikk ingen avtale før uka etterpå. Hun kunne fortelle meg at grunnen til at INEM trakk fra 2.090€ på min utbetaling var at min tidligere bandittgjeng av en arbeidsgiver; - FixTelecom (også kalt Unofon), var dømt til å betale alle ansatte lønn ut september 2005. Jeg skulle således ikke ha både dagpenger og lønn. Det forstår jeg. Nå er det slik at det hjelper meg fint lite at det finnes en domsavsigelse på at FixTelecom skylder meg lønn ut september 2005. De er for lengst ute av landet og opererer andre steder. Etterbetaling iht. rettsdokumenter kan jeg nok skyte en hvit pil etter. Gestoren min sa jeg måtte ta brevet til advokaten jeg og mine kolleger hyret ifm. rettsaken, og at det var hans oppgave å ta dette opp med myndighetene, slik at jeg kunne få tilbake mine 2.090€.

Fordi vi ikke hadde fått lønn de to siste mndr. da FixTelecom rømte Spania, hadde vi ansatte kun råd til den aller rimeligste advokaten. Han snakker bare spansk og har følgelig ikke mange internasjonale kontakter. Min spansk er ikke god nok til at jeg kan dra til advokaten og «stå på krava». Jeg måtte ha hjelp!

Mario ble redningen min. Jeg ringte til Mario og forklarte litt av saken. Han var villig til å møte meg og lese brevet og ringe til advokaten med brevet foran seg. Fredag ettermiddag når været er godt er det bare telefonsvareren som er igjen på advokatkontorene. Mario snakket med telefonsvareren, ba advokaten om å være så snill å ringe ham tilbake.

Som den engelen han er, sa Mario «Jeg kan stikke ned på INEM mandag formiddag, hvis du vil, og prate med de om saken.»

I dag har jeg hatt møte med Mario, som ref. fra møtet han hadde med saksbehandleren hos INEM og han sa han ville bli med meg dit i morgen. Det høres ut som om det kan ordne seg, men jeg venter og ser. Saksbehandleren kan ha sagt at det skal ordne seg bare fordi at han ikke vet hva han driver med. Det er ikke helt uvanlig at de gjør det her. Mario ringte advokaten, snakket med telefonsvareren igjen og purret vennlig på en tilbakemelding på mld. han la igjen fredag ettermiddag.

Jeg skal møte Mario utenfor INEM i morgen kl. 0930. Da jeg sa at vi må være der før kl. 0900 for å stå i kø, sa Mario: «Nei, da! Vi går bare bort og snakker med saksbehandleren uten å stå i kø først.» Det er da utrolig godt når man kan få hjelp når man trenger det!

I hine hårde dager

Hun hadde fått jobb som kontordame. Det het det den gangen. Dette var i 1975, da faxen enda ikke var oppfunnet og kopimaskiner gikk på vedfyring.

Nielsen på kontoret syntes det var stor stas med ny kontordame. Hun kunne avlaste en travel ingeniør. Han la seg derfor til vanen med å gi henne et ark om morgenen med firmanavn og personer som skulle kontaktes i løpet av dagen. Han sparte tid på dette. Han slapp å kaste bort tid på å ringe for å få høre at personen han ville snakke med var i møte, på reise, kurs, osv.

Kontordamen gjorde seg alltid flid. Hun tok den prioriterte listen. Ringte de aktuelle firmaer og sa: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Treffes Hansen?» (folk hadde sjelden fornavn på den tiden. Kontordamen var faktisk den eneste som hadde fornavn internt på kontoret, også!) Hun fikk enten vite at Hansen var utilgjengelig og når han var tilgjengelig igjen, eller hun ble satt over til Hansen og høflig som alltid dro leksen én gang til: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Et lite øyeblikk får De Nielsen hos oss.» Deretter ringte hun inn til Nielsen og kunngjorde hvem som var på tlf. før hun satte over samtalen.

Ofte var det folk (det var nesten alltid menn!) hun hadde snakket med før og «kjente». En dag sto Frøya kommune v/Langsida på listen. Hun stusset litt. Kan folk hete Langsida? Hun ringte inn til Nielsen for å få dette bekreftet. Noen ganger var slurvete håndskrift vanskelig å tyde. Nielsen bekreftet at Herr Langsida jobbet i Frøya kommune. Da var det vel bare å ringe, da?

Frøya kommune hadde en mann i sentralbordet. Hun sa: «God dag! Det er fra Ing. **** AS. Treffes Langsida?» og hadde en flau smak i munnen og en dårlig magefølelse. «Kæm ska du snakk me, sa du?» repliserte mannen i den andre enden. Hun var lavmælt da hun sa: «Jeg har fått oppgitt at han heter Langsida.» Mannen i sentralbordet lo høyt og spurte: «Men Langsida?!! Det e itj breisida du vil ha no, da?» Han lo enda mer. Hun sa ingen ting, satt helt stille, beveget øynene rundt i lokalet for om mulig å se hvor mange som lyttet, om Nilsen & Co. sto der og holdt på å bryte ut i latter. Frøya kommunes eminente sentralbordoperatør tok lett på dette og hjalp henne ut av situasjonen med å si «Du! Det e vel hainn Yttersian du ska snakk me, tænke æ.» Yttersian ble satt over inn til Nielsen uten å forhåndsannonseres.

Små gleder i hverdagen

I disse fotballtider må husbonden ut av heimen for å få se de fotballkampene som er viktige. I går kveld var det Sveriges kamp mot Paraguay som var viktig.

Jeg la meg ved midnatt. Han kom vel hjem litt senere - lettere påseilet? Da jeg sto opp i morges fant jeg en rose i tannpusseglasset mitt! For ordens skyld: Dette var ikke en han hadde knipset av i en park på vei hjem. Roseselgerne går mellom barene nede i byen.

Kvinner og shopping

Jeg har vært i byen i dag. Jeg hadde en avtale med min gestor, som forøvrig var mann før og tok skrittet fullt ut (!) og opererte bort hele stasen og ble kvinne!

Jeg benyttet anledningen til å sitte på en spansk fortauskafé og nyte min café con leche, slik bare spanjolene kan lage den, mens jeg tittet på folk som gikk forbi. Jeg registrerte en gammel dame med shoppingposer komme med korte skritt forbi blomsterhandleren på hjørnet. Det så ut som hun bar tungt og var svett i varmen. Hun satte ned posene i den ene hånden, som for å hvile litt og rettet på håret slik Miss Piggy brukte å gjøre! Hun tuslet videre, men kom tilbake veldig fort og henvendte seg til blomsterhandleren på hjørnet. Hun sa det like godt på norsk: "Hei! Har du trillebagen min?" Han kan vel ikke et ord norsk, men svarte vennlig på spansk, smilte og hentet ut trillebagen fra varebilen sin! Jeg ble lattermild! Hun fortsatte å snakke til ham på norsk. Det viser hvor dårlig mange utlenninger tilpasser seg her og hvor vennlige spanjolene er overfor utlenninger, også de som ikke tilpasser seg. Jeg syntes det var vittig! Hun kjente vel på at shoppingen var tung og tenkte at hun burde ha tatt med trillebagen. Så kom hun på at hun hadde den med seg da hun gikk ut og så kom hun på at den sto hos blomsterhandleren og kom tilbake!

Jeg fikk også handlet litt. Dagens fangst: Konvolutter, dørmatte, julegave til min yndlingsniese og en sommergave til en annen jente jeg er veldig glad i, samt to par sko! Jippiiiii!

Aprikos

Vi spiser aprikoser, også. Vi spiste t.o.m. kjernene fordi jeg leste på Wikipedia at «Aprikoskjerner inneholder vitamin B17 (laetril). Dette er ett av vår tids mest kontroversielle vitaminer fordi det av enkelte – både fra skolemedisinen men særlig fra behandlere som benytter seg av alternativ medisin – påstås å skulle kunne kurere og forebygge kreft.» Kjernene er ikke gode. De smaker som bitter mandel.

Canónigos

Bildet er litt misvisende fordi solen skinte på halve tallerkenen.

Jeg bruker de ofte istedet for isbergsalat. De er veldig gode og også veldig sunne. De inneholder A- og C-vitaminer i mengder, B6, jern og jod, kalium, magnesum og fosfor, bare 21 kcal pr. 100 gram. De selges i poser ferdig rengjort til å ha rett i salaten eller spise rett fra posen!

Breiflabb

I 1975 fikk jeg breiflabben gratis av fiskerne som la til kai i Ravnkloa i Trondheim. Det var regnet som en ufisk som fine byfruer i pels ikke ville ha.

Det skjedde ganske plutselig at det ble en delikatesse for alle i Norge. Sist jeg spurte på pris inne i fiskhallen i Ravnkloa, i 1991, kostet den kr 198,-/kg.

Denne uka er den på tilbud i supermarkedet vi handler i, til den nette sum av 4,95€ - dvs. NOK 38,55 pr. kg.

Cucaracha (heter den på spansk)

Jeg tror Vårherre må ha vært i et fandenivoldsk humør da han skapte kakerlakken! Inger J. Hagerups sang om «Herr kakerlakk i fotsid frakk» er søt, men der stopper det søte. Herr kakerlakk er ikke det minste søt i virkeligheten! Både han og hele familien hans er skikkelig motbydelige!

Jeg er litt fascinert av de. Jeg så min første kakerlakk i august 2002. Hadde aldri sett snurten av en før. Her er de ikke helt uvanlige, for å si det sånn. Jeg bodde tidligere i en gammel blokk i Fuengirola. De kommer ikke ofte opp i høyden, men her bodde jeg i 2.etg. og de krøp vel oppetter veggene, vandret i avløpene, samt at de flyr, frekkingene! Altså kan de komme inn et åpent vindu. Leiligheten var utstyrt med kakerlakkfeller da jeg flyttet inn, så jeg forsto at dette er noe man skal leve med. Kakerlakkfellene måtte skiftes ut hver 3. eller 4. mnd. Jeg så de sjelden i denne leiligheten, heldigvis. Man kan ikke ha mat stående fremme eller brødsmuler på benken/gulvet. Det er den rene kakerlakkmagneten. Husbonden fant noen som hadde ynglet og kost seg i varmen bak kjøleskapet. Jeg var heldigvis ikke tilstede og så det.

Fordi jeg bor et sted hvor man må leve med de, har jeg lest litt om de. Man må vite hvilke forhåndsregler som er obligatoriske for å unngå de i heimen. De er så robuste, skal liksom overleve det meste (ref. Vårherres fandenivoldske humør). Jeg leste og hørte at man ikke tråkker på de f. eks. ute. Dreper man kakerlakken sånn, så får man ofte egg med seg hjem under skosålen, om det var fru kakerlakk man tråkket på. Det samme gjelder for å sette fra seg bager og vesker på bakken ute i byen. Er man uheldig, har man med deg én eller to hjem.

Jeg legger ikke inn illustrasjonsbilde her!

Syden?

Jeg leser stadig om at nordmenn reiser til Syden, eller at de har vært der. Når de er i Syden er de fulle hele tiden, ser det ut som. Jeg lurer litt på HVOR Syden er. Det står ikke på noen kart jeg har tilgjengelig på Internett. Hvor langt nord går Syden? Hvor langt sør? Grenser det mot Norden og Vesten? Hva med Østen? Er folk virkelig fulle hele tiden når de er i Syden? Reiser de alltid med Sydenfly eller tar de noen ganger rutefly?

Fres midt i panna!

Datteren bodde i Trøndelag. Foreldrene bodde sør i landet. Hun hadde jevnlig kontakt med de pr. brev og tlf., men egen familie, mann som jobbet mye, unger i skolen, osv. gjorde at hun som regel besøkte foreldrene om sommeren.

En vinterdag hun snakket med faren på tlf. fortalte han at han hadde gått til anskaffelse av snøfres. Gamle mannen, som han var, syntes han det var slitsomt å måke den lange innkjørselen. Som regel kom brøytebilen og veltet fra seg et halvt tonn når han vel var ferdig, også. Snøfres var en fin oppfinnelse, syntes faren. Han kunne bare gå i bedagelig tempo og filosofere mens maskinen han skjøv lett foran seg gjorde jobben. Innkjørselen ble så ren og pen som om den var støvsuget. Det at brøytebilen kom og veltet igjen innkjørselen var heller ikke lenger noe problem. Alt gikk så lekende lett med snøfres!

På vinteren nevnte han stadig hvor fint og enkelt det var å holde innkjørselen fri for snø etter at han gikk til anskaffelse av fresen, og at han slapp å slite seg ut på snømåking. Han freset én vinter. Han freset en vinter til, og var fortsatt fornøyd. Datteren var på besøk om sommeren, og om snøfresen ble nevnt, så fikk hun ikke se den i bruk.

Den tredje vinteren kom datteren på besøk. En natt lavet det ned med snø, så etter frokost skulle far ut og kjøre snøfres. Han kledde seg godt med store vintersko, tykk jakke, gode hansker og alt til faget henhørende. Han var straks klar for å gå ut da han tok frem en diger motorsykkelhjelm med visir. «Hva skal du med den?» spurte datteren. «Du forstår det», sa faren, «at snøen som blåses ut av dette maskineriet, den kommer rett i panna på meg! Det er jo både isklumper, singel og småstein blandet i snøen, så jeg måtte gå til anskaffelse av denne hjelmen med visir det første jeg gjorde.» Datteren la merke til at hjelmen og visiret var svært beskadiget av stein og singel. Datteren er heller ikke så veldig praktisk anlagt og hadde ingen erfaring med snøfres, men visste da at tuten hvor snøen blåser ut, kan vendes slik at snøen blåser i en mer gunstig retning enn mitt i panna på han som kjører! Hva far sa da hun viste ham dette, vites ikke.

Da hun fortalte meg dette, lo vi så vi skreik, begge to. Jeg så det hele for meg, som tatt ut av en komifilm! Hun sa hun faktisk syntes det var litt pinlig, også, og refererte til alle naboer som hadde sett ham kjøre snøfres i tre vintere med snøspruten midt i panna!

Husbonden og jeg

Med stativ og timer fikk vi tatt bilder i formiddag. Her er ett av de.

Lamme og nemme

I Norge ble jeg kjent med en eksentrisk og spennende mann. Jeg besøkte ham i embeds medfør fordi jeg trengte hans tjenester. Det var alltid med stor iver og entusiasme jeg dro til våre møter. Han hadde alltid god tid til å prate. Han fortalte spennende historier både fra jobb og privatliv. Han oppdaget fort at jeg var en ivrig tilhører og da ble det morsommere for ham å fortelle, også. Han har et «meget dannet sprog»; - snakker det jeg vil karakterisere som «fiiintrønder» samt at han har en meget tiltalende måte å uttrykke seg på – bruker ord og uttrykk som ikke er vanlig i min omgangskrets. Det var m.a.o. alltid underholdende å være i møte med ham; - til tross for at anledningene for våre møter var mindre hyggelige.

Jeg kom til å tenke på da han fortalte om en dame han hadde truffet. Han sa: «Jeg fikk tilbud om å være lamme og nemme, men jeg avslo høfligst.». Jeg vil aldri glemme denne uttalelsen! Imidlertid skjedde det at denne damen ikke tok et nei for et nei, så det hører med til historien at de giftet seg.

Paraguayos

Vi spiser paraguayos. Det er det de kalles her. Jeg har ikke klart å finne verken engelsk eller norsk navn på de. De ser ut som små flate fersken, smaker som supersøte fersken og har mindre "skjeggete" skall enn fersken. Hvor kom forresten uttrykket ferskenhud fra når man skal beskrive hud som er myk og delikat?

Rent sengetøy

Rent sengetøy som er tørket ute i bris og sol..... fritt for tøymykner..... Det er ikke mye som dufter bedre? Man gleder seg så mye til å legge seg at man vil helst gå til sengs før tiden!

Tyrefekting

Andalucia er tyrefektingens Mekka. Jeg har forstått det slik at de fleste spanjoler vil ha slutt på tyrefekting. Men det er alltid noen som vil holde på gamle tradisjoner; - som de i Andalucia generelt er flinke til. Tyrefektere hylles som guder; - og dør de på arenaen så er det nok ikke langt unna at de kanoniseres! Det er slik at er man sønn av en berømt tyrefekter, så har man ikke noe valg hva gjelder karriere. Man følger sin fars fotspor. Det finnes ikke noe alternativ og det har de vært klar over hele tiden.

De er rike. Det er tydeligvis en fett betalt jobb. Når de skal giftes, skal det helst skje med jenter fra finere familier.

Jeg har sett et par tyrefektingforestillinger på TV. Jeg valgte å se de som sendes på TV1 (tilsvarende Nrk i Norge). Jeg ville se det. Jeg vil vite hva som skjer. Jeg kan ikke diskutere det om jeg aldri har sett det. Disse forestillingene varte i timesvis.

Jeg synes det er stygt. Det hjelper lite at det er kultur og tradisjon. Spanjoler som forsvarer dette, argumenterer bl. a. med at oksene lever som luksusdyr og har et deilig liv før de dør i kamp. Tyrefekterne lever vel ofte som «luksusdyr», også, omgås bare rike og vellykkede mennesker, som Beckham & Co om man skal tro på sladrepressen.
Det eneste som er positivt med dette er; - etter min mening, antrekkene til tyrefekterne. De er fantastisk flotte! Det skal ikke forundre meg om de er håndbroderte. Her et bilde med tre gutter som med stor interesse undersøker den enes underliv etter et uhell på arenaen.

Dette bildet er av karamellen blant dem alle; - Francisco Rivera Ordóñez.

Det søteste brevet

Nå for tiden er det sjelden at man får brev i postkassen; - jeg mener brev med frimerke på konvolutten fra et menneske man kjenner. Jeg får vanligvis brev fire ganger pr. mnd. - faktura fra mobiloperatøren min, faktura fra operatøren for fasttelefon og internett, samt kontoutskrift fra to banker.

I dag fikk jeg to brev med frimerke på - fra folk jeg kjenner! Det søteste brevet jeg har fått på lenge er en invitasjon til middag og bryllupsfest fra Lena og Trond – i Klæbu 19. august.

Ugress

Så pent kan ugress være - om det tar overhånd og klatrer oppetter stolper og kabler. Klikk på bildet, så ser du alt litt større og mer detaljert.

Dyrking av mariuana

I Spania får man dyrke mariuana til eget bruk. Hagesenteret har derfor jord og gjødsel beregnet på denne type planter. Med 20 liter jord skulle man kanskje ha nok til å dyrke til hele husstanden? Jeg har ingen erfaring med dette, så jeg vet ikke hvor mye som går med til "eget bruk". Vittig synes jeg det var da en norsk venn fortalte at inne i Málaga hadde han sett et 'kit' for slik dyrking. Alt var ferdig ordna (i et minidrivhus eller hva vet jeg). Det var bare å fylle på vann og trykke på start-knappen, så skulle resten gå av seg selv.